Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.
Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.
Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.
(Leif Steinholt 2015)
Trykk på bildene for å få dem større.
DIKT OG DONT 