Himmelen gråter en grå gråt, tårene treffer frontruta og renner sakte nedover, som på et gjennomsiktig kinn, før farta presser dem ut til sidene og de slynges ut i kosmos.
Himmelen er av bly, blyregn, blygråt, tårer av bly; sakte trykker den oss ned, sakte forsvinner vi, så sakte at vi ikke merker det før vi er helt borte.
Er det derfor den gråter?
(Leif Steinholt 2015)