Requiem for en veg

REGN. Øyfjellet har tatt den store, grå sørgekappa på. Små ringer sprer seg på overflata hver gang en regndråpe treffer vannpyttene på den svarte asfalten i bygryta nedenfor. Det gule løvet som har samlet seg i pyttene begynner å bli brunt.

På holdeplassen ved jernbanestasjonen klyver jeg om bord i bussen. Finner meg et sete et stykke bak midten, slik jeg pleier. Kikker ut.
Grått vær, grått regn, flimrende utsikt gjennom et slør av grått. En dråpe renner sakte nedover vinduet; etterlater seg ei lang, tynn stripe, før den stanser nederst ved karmen hvor den sakte vokser og ligger og vibrerer ei stund, før tyngdekrafta krever sitt og den faller ned.

Så starter bussen. Snart ruller vi ut av Mosjøen med kurs mot Sandnessjøen.

– Dette blir en av de siste kjøreturene langs Mosjøvegen, tenker jeg.

Snart ruller vi ut av Mosjøen med kurs mot Sandnessjøen.

FORBANNET VÆRE. Mosjøvegen, Tovenvegen, Fjordvegen, Sandnessjøvegen. Hva de enn kaller deg: Den gud som måtte finnes skal vite at jeg har forbannet deg.

Jeg kan huske fotballturer fra Sandnessjøen til Mosjøen på det for lengst forgagne 1970-tallet, i ei helt anna tid, da vegen manglet asfalt på det siste stykket, og vaskebretthullene som perforerte vegdekket var en vel så vanskelig motstander som mosjøværingene som planla å mose oss på grusbanen på Kippermoen, der jeg satt og holdt pusten og svelget for å tvinge ned spyet som ville ut.

Og jeg kan huske håndballturen hvor en varebil var transportmiddel, og det var vinter, og vi hadde det travelt for å rekke ferga over sveet, for Helgelandsbrua var ennå ikke bygd. Og føreren presset på, samtidig som han skulle holde oss unna grøfta, og ferga hadde gått da vi endelig kom fram til Leinesodden.

Og jeg kan huske traileren som sperret vegen i en av de trange svingene der fjellet møter havet i en loddrett vegg, og vegen liksom bare er hogd rett inn i berget av ei sterk, usynlig hånd, og jeg hadde blitt voksen, og ungene i baksetet lurte på hvor lenge vi måtte vente, mens køen av billys vokste bak oss, og store, våte snøfiller falt ned gjennom mørket.

Men jeg kan også huske sola som skinte på snøen i De syv søstre da jeg kom kjørende utover langs Vefsnfjorden, og hvor annerledes fjellrekka ser ut når du er vant til å se den fra den andre sida. Bølgene som holdt danseoppvisning da de ble pisket opp av vinden, og lyset som traff det hvite skummet som blåste av toppene. Nisene som brøt havoverflata med ryggen i en fin, rund bue, og prustinga som hørtes så godt da jeg tok en pause for å strekke på beina.

Men jeg kan også huske sola som skinte på snøen i De syv søstre da jeg kom kjørende utover langs Vefsnfjorden, og hvor annerledes fjellrekka ser ut når du er vant til å se den fra den andre sida.

KRATTSKOG. To uker etter bussreisen i det grå oktoberregnet kjører jeg Mosjøvegen igjen, i min egen bil denne gangen, en kjølig dag med skarp sol og knallblå himmel. Litt før Grøftvikatunnelen stanser jeg, og går ut.

Tunnelen ble tatt i bruk så seint som i 1984, og går gjennom en fjellhammer som du tidligere kjørte rundt. Den gamle vegen er ikke lett å se når du kommer kjørende, men den er der fortsatt.

Jeg skritter over autovernet, og kommer ned i tett krattskog. Et smalt tråkk går gjennom krattet. På den andre sida vider terrenget seg ut. En vegbane trer tydelig fram, overgrodd med mose, busker og små trær, men like fullt en fordums veg.

Til venstre går berget bratt oppover; et sted står noe som ligner på et spett fast i en sprekk, kanskje en rest fra sikringsarbeid mot løse steiner fra da bilene kjørte her. Til høyre kan jeg se rett ned i havet hvis jeg går bort til kanten og lener meg litt utover. Gammel kantstein står fortsatt igjen, dekket av tjukk mose som lyser grønt i sollyset.

Når Toventunnelen åpner, skal Mosjøvegen stenges på to plasser. Stykket som ligger mellom sperringene skal, ifølge planleggerne i Statens vegvesen, ikke lenger bli vedlikeholdt.
– Slik som det er her vil det se ut der om noen år, tenker jeg, rusler tilbake til bilen, og føler at jeg allerede har begynt å savne noe.

(Leif Steinholt 2014. Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blads temaavis Tunnel!, gitt ut i forbindelse med åpninga av Toventunnelen 31. november 2014)

Requiem1

Requiem2

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s