Du hadde gitt alt. Nå hang du i tauene, som en litt for dårlig trent tungvektsbokser som har overlevd 14 runder og venter på den 15., tre evige minutter; tid som aldri tar slutt. Et blylodd rundt hodet, tinningene som verker, blodet som pumper; blod i nyrene, blod i panna, blod som renner ned fra den knekte nesa. Kroppen som skriker at den vil hvile nå, legge seg ned, sove, som om slaget som sender den i golvet for siste gang vil komme som en befrielse, mens noe annet driver den til å holde på, stå oppreist så lenge den orker; en drift den har i seg, redselen for å dø?
Jeg så på klokka. Den passerte snart 11.30. Du var bare to år og tre måneder, og hadde våkna og stått opp med fuglene ti minutter på 5.
DIKT OG DONT 