Store sirkler i katedralen. Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Anmeldelse, intervju og bilder.

Det er mulig å tegne noen store sirkler fra ei fjære i Nord-Norge, til den andre sida av kloden, og tilbake igjen. Anneli Drecker har gjort det. I havfolkets katedral Kirkhelleren smeltet alt sammen i et kraftfullt, bølgende hele.

Anneli Drecker var artist i Kirkhelleren på Trænafestivalen i år. Det ble en konsert hvor tekster, musikk og omgivelser spilte på lag.  (Foto: Leif Steinholt)
Anneli Drecker var artist i Kirkhelleren på Trænafestivalen i år. Det ble en konsert hvor tekster, musikk og omgivelser spilte på lag. (Foto: Leif Steinholt)

SAMME SPRÅK. I Kirkhelleren, den store steingrotta på Sanna som årtusenene har formet til en mektig havets katedral, skjedde den store sammensmeltinga mot slutten av konserten, da Anneli Drecker klatret opp på den ruvende steinblokka midt i grotta, og framførte «Ocean’s organ».

Med ett var Arvid Hanssens naturnære lyrikk, med bilder fra fjæra og støa langt mot nord, og maoriene karakteristiske kapa haka, brakt hit fra New Zealand på den andre sida av kloden, ett og samme språk.

FJELLET OG MÅSEN. Anneli Drecker og hennes dyktige medmusikanter kom til konserten i Kirkhelleren med materialet fra albumet «Rocks & Straws», som kom ut i vår til strålende kritikker. Her har Drecker satt melodi til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av noen av Arvid Hanssens mest kjente dikt.

Hanssen (1932-1998) var født på Senja, og hentet næring til det han skrev i kystsamfunnene i Troms.

– Nå skal vi synge om havet og fjellet og måsen og knotten, sa Drecker da konserten startet. Så lokket gitarist Roger Ludvigsen lyden av kraftfulle brenninger fram fra strengene, og vi var i gang.

BRYLLUPSSANG. Kirkhelleren har blitt Trænafestivalens signaturscene, og Drecker kunne skue ut over et stort folkehav som fylte både golvet inne og knattene og knausene utenfor. Mesteparten av materialet de fikk høre var hentet fra «Rocks & Straws» – «Fisherman’s blues», «Waiting for a boat», «Come summer’s wind» – den siste Dreckers versjon av «Kom sommarvijnn», diktet som Tove Karoline Knutsen har tonesatt og gjort til en nordnorsk folkeskatt.

– Nå skal vi spille en sang som det ikke ble plass til på plata. Vanligvis begynner det å regne når vi spiller den, men nå kom sola! sa Drecker, mens skylaget der ute var i ferd med å vike. Så begynte hun på «Summer song».

To gamle, egne låter hadde hun også funnet fram, begge fra albumet «Tundra», som Drecker ga ut i 2001 etter å ha sluttet i Bel Canto. Hitlåta «All I know», og «Song of the skyloom», hvor teksten er et gammelt indianerdikt som takker naturen for gavene den gir oss.

Den samme sangen sang Drecker i Kirkhelleren for temmelig nøyaktig 15 år siden, da Trænafestivalen-gründer Erlend Mogård-Larsen og Britt Kramvig giftet seg der. Nå dedikerte hun sangen til paret, som satt ved bergveggen ikke mange meter unna, og så både genuint overrasket og glade ut.

BROTTSJØER. David Sylvians «Blackwater» fikk vi også høre. Men mest av alt handlet det om sangene bygd på diktene til Arvid Hanssen, smidd innenfor et tonespråk vi i mangel av et bedre ord må kunne kalle voksen pop, og fullt av nyanser – fra det vare og lengtende til det drivende, tunge.

Da Drecker klatret opp i høyden og «Ocean’s organ» fylte grotta, var drivet på sitt mest intense; som om brottsjøene slo mot de eldgamle steinveggene, mens maorienes kapa haka-rop hjalp oss gjennom bølgene, og med Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.

Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.

Som ekstranummer fikk vi «Green leaves in the snow» i kontant rockeversjon, og med et publikum som hadde reist seg og rocket med. Hadde de stått i en robåt, ville det vært stor fare for velt.

Hvem vet, kanskje hadde noen maorier kommet til og berget oss?

(Anmeldelse opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, og med karakter 5 av 6 mulige. Leif Steinholt 2015)

Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt

LANG VEGS REISE
Under et lite innsmett på Röyksopps New Zealand-turné i 2012 sikret Anneli Drecker seg opptak av maorienes kapa haka. Nå lyder de sammen med Arvid Hanssens ord.

– Da jeg var på turné sammen med Röyksopp i New Zealand for tre år siden, hadde jeg én dag fri. Jeg hadde lenge hatt lyst til å gjøre opptak av kapa haka, og da fikk jeg det til, forteller Anneli Drecker.

Bestillingsverk
Konserten i Kirkhelleren er nettopp over, og Drecker har tatt seg tid til å fortelle om musikken folk nettopp fikk høre – Dreckers melodier til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av Arvid Hanssens dikt, nylig utgitt på albumet «Rocks & Straws».

Løvland er musiker og tekstforfatter bosatt i Sørreisa. I 2011 spurte han Drecker om å sette toner til diktene, til et verk som skulle urframføres under markeringa av 80-årsdagen for Hanssens fødsel året etter.

Fiskere
Drecker hadde begynt å jobbe med prosjektet da hun var i New Zealand i 2012.

– Jeg møtte de fire sangerne i et lite studio, og forklarte hva teksten handlet om, sier hun.

– Da jeg hørte «Ocean’s organ» første gang, så jeg for meg nordnorske fiskere som sto og dro båten sin opp i fjæra?

Drecker smiler.

– Det er egentlig to kapa haka’er i sangen. Den ene av dem er en ro-kapa haka, en som handler om å ro, sier hun.

Etter at «Rocks & Straws» kom ut, har Drecker fått positive tilbakemeldinger fra New Zealand.

– De sier at å flette kapa haka inn i vestlig pop og rock ikke er noe som har blitt gjort før.

Under radaren
Musikken som nå er ute på plate, ble urframført på Berg på Dyrøya 28. juli 2012.

– Det har tatt lang tid før plata kom?

– Arbeidet med den har gått i rykk og napp, samtidig som jeg har holdt på med andre ting. Det har vært et sånt «under radaren»-prosjekt. Nå er jeg utrolig glad for at plata kom ut, og for at folk ser ut til å like den. For det var lenge høyst uklart om det kom til å bli noen plate.

Nå jobbes det med lansering i store markeder som USA og Tyskland.

– Hva kan dikt som har utspring i ei båtstø i Nord-Norge ha å si til et amerikansk publikum?

– Natur går aldri av moten. Dessuten handler diktene om mye mer enn natur. Arvid Hanssen bruker mange metafysiske bilder; et dikt som «Alone», for eksempel, kan like gjerne handle om en flyktning. Så tekstene er egentlig veldig aktuelle.

– Hvordan har det vært å sette ny melodi med engelsk tekst til «Kom sommarvijnn», som Tove Karoline Knutsen har gjort til nordnorsk folkeeie?

– Da jeg satte meg ned med teksten, skjønte jeg ikke hvilket dikt det var før musikken var ferdig. Hadde jeg visst det, hadde jeg nok ikke tort å røre det!

Sirkel sluttet
Anneli Drecker har ei spesiell tilknytning til Arvid Hanssen langt tilbake i tid: I 1982 spilte hun en av hovedrollene som jenta Margit i filmatiseringa av Hanssens roman «Søsken på Guds jord». Størsteparten av filmen ble spilt inn på Berg på Dyrøya, der «Rocks & Straws» ble urframført.

Det er med andre ord en stor sirkel som har blitt sluttet nå.

– Jeg var så heldig å møte Arvid Hanssen før premieren på filmen, og han gjorde et stort inntrykk. Jeg føler at jeg har vært i dialog med ham da musikken ble til, og har tenkt mye på ham. Det er melodier jeg har forkastet, fordi jeg syntes at teksten ikke kom ordentlig fram, sier Anneli Drecker.

(Intervju opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, Leif Steinholt 2015)

Trykk her, og les på wikipedia om maorienes kapa haka.

Trykk her, og les om Arvid Hanssen på hjemmesida til Arvid Hanssens minnestiftelse.

Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Publikum på konsert med Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Publikum på konsert med Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt

Neneh Cherry: Tøffeste dama på Trænafestivalen

Noen konserter vibrerer i bevisstheten i mange år etter at siste tone døde ut. Konserten til Neneh Cherry & The Thing på Trænafestivalen ei natt i juli 2012 var en sånn konsert. Bildene er kanskje ikke så unike, men de sier litt om det som ble levert, tatt som de er i lydstormen på et par meters avstand. Så her er en liten reprise, først i bilder, så i tekst:

Cherry9Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry1Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry2Neneh Cherry flankert av saksofonist Mats Gustafsson, med bassist Ingebrigt Håker Flaten i bakgrunnen. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry3
Mats Gustafsson vrenger hornet. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry4
Neneh Cherry og ulven. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry5
Det damper av trommis Paal Nissen-Love. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry6
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry7
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry8Neneh Cherry – og et stort smil til slutt. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

FOR TØFF TIL Å DØ
«Too tough to die» – for tøff til å dø – heter ei av låtene på det kritikerroste albumet «The Cherry Thing», som kom ut for en måneds tid siden.

– Ja. Det er jammen det du er, Neneh Cherry, tenkte jeg da konserten i sceneteltet De syv søstre var ferdig ti over halv tre natt til fredag.

Da hadde den svensk-amerikanske artisten og hennes tre kumpaner levert en konsert som er noe av de råeste hørt og sett på svært lenge. Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.

Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.

Noen raske fakta: Den legendariske jazzkornettisten Don Cherry var Neneh Cherrys stefar. I 1988 toppet hun hitlistene med den spretne poplåta «Buffalo Stance». I 1996 var hun høyt oppe med «7 Seconds» sammen med Youssou N’Dour. Hele vegen har hun samarbeidet med en drøss musikere i forskjellige sjangre. For å nevne litt.

I fjor fant Cherry sammen med jazztrioen The Thing: Mats Gustafsson, saksofon, Ingebrigt Håker Flaten, bass, og Paal Nissen-Love, trommer. En svensk-norsk trio som har høstet jubel for pønka frijazzversjoner av låter plukket fra et bredt musikalsk landskap, og som har hentet navnet sitt fra ei Don Cherry-låt.

I De syv søstre fikk vi materialet fra «The Cherry Thing» – pluss litt til. Konserten åpnet med en snerrende støysymfoni hvor Cherry hørtes ut som det ulvelignende dyret som prydet genseren hun hadde på seg. Derfra stupte de inn i nevnte «Too tough to die»; Håker Flaten og Nissen-Love bakerst med en blytung og piskende grunnmur, Gustafsson i ekstatiske løp på saksofonen, og Cherry som den tøffeste – og vakreste – dama du har sett.

Sånn fortsatte det i godt og vel en time og et kvarter, fra den vare og drømmende «Dream Baby Dream» til en urseig versjon av The Stooges-klassikeren «Dirt» som ville fått Iggy Pop til å skinne av glede.

– For en fantastisk plass dere har. Så vakker og fin, sa Neneh Cherry og smilte til publikum.

For en fantastisk konsert du leverte, tenkte jeg. Du og den fantastiske tingen du har med deg.

(Leif Steinholt 2012. Anmeldelse publisert i Helgelands Blad 6. juli 2012)