Moder Sol synker glødende i havet, og gjenoppstår i flammer. Trænafestivalen 2015, siste natt.

Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.

Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.

Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.

(Leif Steinholt 2015)

Trykk på bildene for å få dem større.

Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt

Det som blir borte

Alt har ei historie.
Alt har historier.

Maskinen på bakken,
delvis dekket av snø.
Hvem konstruerte den?
Hvem fikk den hit?
Hvem brukte den?
Hva fikk de betalt?

Rusten som sakte spiser opp metallet.
Hvor kom den første flekken?
Hvor fort spredte de seg utover?
Hvor har det blitt av flakene
som løsnet?
Når er alt fortært?

Hvor har det blitt av flakene som løsnet?
Når er alt fortært?

Den store fabrikkbygninga i
grå betong, slitt og sprukket.
Hvem var med på å sette den opp?
Hva tenkte de da de hørte om planen første gang?
Hvor lenge holdt de på før alt
sto ferdig? I sol? I sludd?
Når kom de hit for å tjene til
melk og brød?

Trappa bak vinduet.
Stanset en ung mann i den, som om
han ville se på utsikten mot sundet?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig,
i stillhet?
Ble de oppdaget?
Fikk de hverandre til slutt?

Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig, i stillhet?

Så mange historier.
Bygget står der fortsatt.
Og vet?

(Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blad 17. februar 2012, etter en tur til den gamle sildoljefabrikken på Bjørn på Dønna ti dager tidligere, mens jeg ventet på ferga til Sandnessjøen. Ofte er det de ikke planlagte avstikkerne som gir mest. Bjørn Sildolje- & Kraftfôrfabrikk kom i drift høsten 1919. Etter 1985 har det ikke vært industriell virksomhet i lokalene.)

Fabrikken: Ei dør, to vinduer, ei trapp. Hvem har gått inn? Hvem har sett ut? Hvem har gått i trinnene? Den gamle sildoljefabrikken på Bjørn, Bjørn Sildolje- & Kraftfôrfabrikk på Dønna, 070212
Ei dør, to vinduer, ei trapp. Hvem har gått inn? Hvem har sett ut? Hvem har gått i trinnene?
Stor og værbitt. Den gamle sildoljefabrikken på Bjørn.
Stor og værbitt: Den gamle sildoljefabrikken på Bjørn.
En gammel maskin tæret av rust. Hvor lang tid tar det før alt er borte?
En gammel maskin tæret av rust. Hvor lang tid tar det før alt er borte?
Før var det liv her. Nå står alt stille.
Før var det liv her. Nå står alt stille.
Farget av tida.
Farget av tida.
Så mange historier. Bygget står der fortsatt.
Så mange historier. Bygget står der fortsatt.

Neneh Cherry: Tøffeste dama på Trænafestivalen

Noen konserter vibrerer i bevisstheten i mange år etter at siste tone døde ut. Konserten til Neneh Cherry & The Thing på Trænafestivalen ei natt i juli 2012 var en sånn konsert. Bildene er kanskje ikke så unike, men de sier litt om det som ble levert, tatt som de er i lydstormen på et par meters avstand. Så her er en liten reprise, først i bilder, så i tekst:

Cherry9Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry1Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry2Neneh Cherry flankert av saksofonist Mats Gustafsson, med bassist Ingebrigt Håker Flaten i bakgrunnen. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry3
Mats Gustafsson vrenger hornet. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry4
Neneh Cherry og ulven. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry5
Det damper av trommis Paal Nissen-Love. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry6
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry7
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry8Neneh Cherry – og et stort smil til slutt. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

FOR TØFF TIL Å DØ
«Too tough to die» – for tøff til å dø – heter ei av låtene på det kritikerroste albumet «The Cherry Thing», som kom ut for en måneds tid siden.

– Ja. Det er jammen det du er, Neneh Cherry, tenkte jeg da konserten i sceneteltet De syv søstre var ferdig ti over halv tre natt til fredag.

Da hadde den svensk-amerikanske artisten og hennes tre kumpaner levert en konsert som er noe av de råeste hørt og sett på svært lenge. Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.

Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.

Noen raske fakta: Den legendariske jazzkornettisten Don Cherry var Neneh Cherrys stefar. I 1988 toppet hun hitlistene med den spretne poplåta «Buffalo Stance». I 1996 var hun høyt oppe med «7 Seconds» sammen med Youssou N’Dour. Hele vegen har hun samarbeidet med en drøss musikere i forskjellige sjangre. For å nevne litt.

I fjor fant Cherry sammen med jazztrioen The Thing: Mats Gustafsson, saksofon, Ingebrigt Håker Flaten, bass, og Paal Nissen-Love, trommer. En svensk-norsk trio som har høstet jubel for pønka frijazzversjoner av låter plukket fra et bredt musikalsk landskap, og som har hentet navnet sitt fra ei Don Cherry-låt.

I De syv søstre fikk vi materialet fra «The Cherry Thing» – pluss litt til. Konserten åpnet med en snerrende støysymfoni hvor Cherry hørtes ut som det ulvelignende dyret som prydet genseren hun hadde på seg. Derfra stupte de inn i nevnte «Too tough to die»; Håker Flaten og Nissen-Love bakerst med en blytung og piskende grunnmur, Gustafsson i ekstatiske løp på saksofonen, og Cherry som den tøffeste – og vakreste – dama du har sett.

Sånn fortsatte det i godt og vel en time og et kvarter, fra den vare og drømmende «Dream Baby Dream» til en urseig versjon av The Stooges-klassikeren «Dirt» som ville fått Iggy Pop til å skinne av glede.

– For en fantastisk plass dere har. Så vakker og fin, sa Neneh Cherry og smilte til publikum.

For en fantastisk konsert du leverte, tenkte jeg. Du og den fantastiske tingen du har med deg.

(Leif Steinholt 2012. Anmeldelse publisert i Helgelands Blad 6. juli 2012)