Du hadde gitt alt. Nå hang du i tauene, som en litt for dårlig trent tungvektsbokser som har overlevd 14 runder og venter på den 15., tre evige minutter; tid som aldri tar slutt. Et blylodd rundt hodet, tinningene som verker, blodet som pumper; blod i nyrene, blod i panna, blod som renner ned fra den knekte nesa. Kroppen som skriker at den vil hvile nå, legge seg ned, sove, som om slaget som sender den i golvet for siste gang vil komme som en befrielse, mens noe annet driver den til å holde på, stå oppreist så lenge den orker; en drift den har i seg, redselen for å dø?

Jeg så på klokka. Den passerte snart 11.30. Du var bare to år og tre måneder, og hadde våkna og stått opp med fuglene ti minutter på 5.