Vil hedre han som drepte Olav den hellige

Mens Olav den hellige feires med spel og festivaler, vil Trænafestivalen hedre mannen som ga ham dødsstøtet: Tore Hund.

In memorial of Tore Hund. Ordene øverst på denne T-skjorte fra Trænafestivalen ga støtet til en reportasje. Foto: Leif Steinholt
In memorial of Tore Hund. Ordene øverst på denne T-skjorte fra Trænafestivalen ga støtet til en reportasje. Foto: Leif Steinholt

ET SPØRSMÅL TIL FROKOSTEN. – Hvorfor står det egentlig Tore Hund på T-skjorta di?

Spørsmålet fra samboeren kom en morgen vi satt og spiste frokost. Mellom munnfullene hadde hun lagt merke til noen ord aller øverst på festival-T-skjorta som nylig var brakt hjem fra Trænafestivalen.

«In memorial of Tore Hund», sto det der, med diskret skrift i en bue aller øverst, over tegninger av brennmaneter, måser og sjøstjerner.

Bob Hund er et svensk rockeband som kunne ha funket fint på Træna, mens Iggy Pop har sunget «I wanna be your dog»; også det noe som kunne ha passet bra på plagg fra en musikkfestival.

Men Tore Hund? En – for de som måtte ha hørt om mannen – ganske obskur viking?

Her måtte undersøkelser til.

UNDERSØKELSER. Ikke lenge etter suste noen tekstmeldinger ut av mobiltelefonen. Spørsmålene virket rimelig enkle: Hvorfor denne Tore Hund-påskriften? Og hvem sin idé var det?

– Helt ærlig, så vet jeg ikke, lød svaret fra Trænafestivalens styreleder Sverre Hyttan, som hadde sendt spørsmålet videre til avtroppende festivalsjef Anita Overelv.

– Tipper at hun har et svar, la han til.

Det hadde hun, da ei melding plinget inn:

– For at Tore Hund skal ta tilbake Nord-Norge.

Og: – Det er selvsagt Erlend «Viking» M Larsen sitt verk.

HELGEN OG DRAPSMANN. Før vi går videre, en liten historietime: 29. juli 1030 sto slaget på Stiklestad. Her falt Olav Haraldsson – seinere gjort til helgen, og kjent som St. Olav og Olav den hellige – i kamp mot en bondehær som skal ha telt intet mindre enn 14.400 mann. Blant bondeførerne var Hårek på Tjøtta – og Tore Hund. Og ikke bare det: Den samme Tore var én av tre som påførte Olav dødelig skade, da han – skal vi tro sagaskriver Snorre Sturlason – stakk ham med et spyd som gikk inn under brynja og opp i magen.

Olav  seinere kalt den hellige  får et dødelig spydstikk under slaget på Stiklestad i 1030. Først fikk han et øksehogg over kneet, deretter et spyd opp i magen, og til slutt et hogg i halsen. Spydet holdt Tore Hund, skal vi tro Snorre Sturlason. Illustrasjon av Halfdan Egedius, hentet fra den illustrerte utgaven av Snorre Sturlasons kongesagaer, J. M. Stenersens forlag.
Olav seinere kalt den hellige får et dødelig spydstikk under slaget på Stiklestad i 1030. Først fikk han et øksehogg over kneet, deretter et spyd opp i magen, og til slutt et hogg i halsen. Spydet holdt Tore Hund, skal vi tro Snorre Sturlason. Illustrasjon av Halfdan Egedius, hentet fra den illustrerte utgaven av Snorre Sturlasons kongesagaer, J. M. Stenersens forlag.

Tusen år etter feires Olav som den som innførte kristendommen i Norge, og en viktig nasjonsbygger. Ikke minst gjennom Olavsfestdagene, som foregår i Trondheim i disse dager, og Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, hvor årets siste forestilling foregikk onsdag.

Mens Tore Hund, kysthøvdingen med sete på Bjarkøy i Troms, har blitt skjøvet ut av historia. Og, i den grad han har en plass, først og fremst har fått den lite ærerike posisjonen som Olavs drapsmann.

(Les om Olav den hellige i Store norske leksikon ved å trykke her.)

(Les om Olavsfestdagene ved å trykke her.)

ØKONOMISK KONTROLL. – Skulle Olav få kontroll over hele Norge, måtte han få kontroll over finnskatten, fiskeriene og de andre ressursene i nord. Tore Hund og hans kumpaner var egentlig helter da de stilte opp på Stiklestad.

Et døgn har gått siden vi startet å sjekke bakgrunnen for Trænafestivalens Tore Hund-hint. Nå er Erlend Mogård-Larsen – festivalens gründer og åndelige far, fortsatt bookingansvarlig, og i fjor mottaker av Nordland fylkeskommunes kulturpris – langt inne i et resonnement om mannen.

– Hvorfor var de helter?

Svaret kommer uten betenkningstid:

– De forsvarte landet og landsdelen.

Tore Hund og hans kumpaner var egentlig helter da de stilte opp på Stiklestad.

Et raskt historiesveip: I 1028 flyktet Olav Haraldsson til Gardarike, i det som i dag er Russland, etter å ha vært konge i Norge siden 1015. Samme år har Knud den mektige, konge over Danmark og England, kommet til landet. Her har mange av stormennene hyllet ham som den nye kongen, blant annet som en reaksjon på Olavs knallharde og ofte brutale styre.

I 1030 vender Olav tilbake gjennom Sverige, sammen med en hær med både svenske, islandske og norske følgesmenn. 29. juli står slaget på Stiklestad, hvor Olav blir drept.

– Olav var egentlig en tyrann som ble til en helgen, mens Tore Hund forsvant ut av historiebøkene. Vi vet jo ikke hvor han dro etter Stiklestad. Spør du ungdom i dag hvem Tore Hund var, har de ikke peiling, sier Erlend Mogård-Larsen.

– En rød tråd i mye av det jeg holder på med, handler om å finne en identitet i kysten og kystkulturen. Mye i den nordnorske historia og kulturarven har blitt borte og forsvunnet. I en slik sammenheng synes jeg det er riktig å hente Tore Hund fram fra mørket, sier han.

Festivalgründer Erlend Mogård-Larsen vil hente Tore Hund fram fra mørket. Foto: Leif Steinholt
Festivalgründer Erlend Mogård-Larsen vil hente Tore Hund fram fra mørket. Foto: Leif Steinholt

MINNESMERKER. Minnesmerker og arrangementer som løfter fram Olav den hellige har vi som sagt svært mange av. For Tore Hund er det langt dårligere stelt. På Bjarkøy ved Harstad ble det i 1980 reist en bauta over Tore og hans ætt – mye mer er det ikke å snakke om.

Riktig nok finnes det en del gater rundt om i landet som er oppkalt etter Tore Hund: Både i Oslo, Verdal, Bodø, Sortland, Narvik, Andenes, Harstad, Bjarkøy og Gjesvær i Finnmark finner vi Tore Hunds gate eller Tore Hunds vei. Og i Mosjøen, der Tore Hunds gate går inn i gata som oppkalt etter hans gamle allierte fra slaget på Stiklestad – Håreks gate.

Mens Sandnessjøen, bare fire mil unna Håreks sete på Tjøtta, har en hel haug gater med navn fra ymse viking- og sagafigurer: Hårek, Torolv Kveldulfson, Harald Hårfagre, Øyvind Lambe, Sigurd Herse, Sigrid på Sandnes, eller rett og slett bare Vikingveien – men ingen oppkalt etter Håreks frende Tore.

(Se bilde av bautaen på Bjarkøy ved å trykke her.)

FORESLO BAUTA. En som er opptatt av å synliggjøre Tore Hund i det offentlige rom, er SVs stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes fra Troms. I fjor sommer gikk han ut i avisa iTromsø og foreslo at en Tore Hund-statue blir satt opp på toppen av Fløya, fjellpartiet som kneiser over ishavshovedstaden.

– He he. De var sagt i ei bisetning. Men det ble sjølsagt det store oppslaget, sier Fylkesnes når Helgelands Blad ringer.

– Men det stemmer at jeg vil ha Tore Hund fram i lyset. I dag vises han ikke. Mens det er laget en egen business rundt Olav den hellige som skal omsette for hundre millioner i året, sier han.

Fylkesnes, som har bakgrunn fra filosofi- og historiefagene, deler Erlend Mogård-Larsens analyse av hva som egentlig lå bak slaget på Stiklestad.

– Det handlet om kontrollen over ressursene i Nord-Norge. Man har jo brukt å si at fiskeriene i nord har bygd opp både Nidaros og Bergen. Hvis det er noe Tore Hund representerer, er det mobilisering mot makta som kom utenfra, sier han.

Hvis det er noe Tore Hund representerer, er det mobilisering mot makta som kom utenfra.

SVs stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes har tatt i bruk Tore Hund i sin politiske retorikk. Foto: Leif Steinholt
SVs stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes har tatt i bruk Tore Hund i sin politiske retorikk. Foto: Leif Steinholt

Det siste året har SV-politikeren brukt Tore Hund som et symbol på kampen mot den blåblå sentralmaktas behandling av provinsen i nord i debatt om alt fra kommuneøkonomi til oljeboring til fiskeripolitikk. Og han har tatt til orde for at det blir etablert et nasjonalt kunnskapssenter tuftet på Tore Hund tilknyttet universitetene i Tromsø og Nordland, som får ansvar for å utvikle forståelsen for eldre nordnorsk historie.

– Jeg har hatt dialog om det med historikere, og jeg pønsker på hvordan jeg kan drive det videre. Men dette kan ikke være en sånn politikergreie. Skal det bli noe av, krever det entusiasme i fagmiljøene, sier han.

Trænafestivalens bruk av Tore Hund har Fylkesnes sans for.

– Jeg har pleid å være fast gjest på festivalen, men kunne dessverre ikke være der i år. Men jeg har sett plakaten med påskriften – den var så liten at man la merke til den! Jeg synes det er veldig treffsikkert. Tore Hund passer godt inn i tenkninga rundt havfolket.

(Les om Torgeir Knag Fylkesnes’ bautaforslag ved å trykke her.)

(Les Torgeir Knag Fylkesnes’ kronikk i Dagbladet om Tore Hund ved å trykke her.)

(Les Torgeir Knag Fylkesnes’ innlegg på Stortinget 20. juni 2014 ved å trykke her.)

SAMME FEIL? Torgeir Knag Fylkesnes’ framstilling av Tore Hund har imidlertid ikke blitt stående uimotsagt. I en kronikk i Dagbladet i fjor anklaget middelalderhistoriker Stefan Figenschow ham for å begå de samme feilene som han anklager kirken for å ha gjort i glorifiseringa av Olav den hellige.

«Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske som Knag Fylkesnes vil ha det til. Som medlem av den tradisjonsrike Håløyg-slekten og dermed høytstående medlem av aristokratiet følte han seg sikkert truet av Olav Haraldsson og endringene han brakte med seg», skrev han.

Og: «Man kan også karakterisere Tore Hund og andre norske allierte som overløpere hvis samarbeid med en utenlandsk okkupasjonsmakt frembrakte Olav Haraldssons endelikt».

Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske som Knag Fylkesnes vil ha det til.

– Jeg prøver ikke å idyllisere Tore Hund, sier Fylkesnes om kritikken.

– Men jeg ser på ham som en representant for en reaksjon på Olavs herjinger. Og det var ei brutal tid de levde i. Vold var en del av det politiske.

– Tore støttet en konge fra Danmark som også ville være konge over Norge?

– Danmark og Norge var veldig sammenvevd på denne tida, og den danske kongen hadde mye kontakt med det norske. Sjølve ideen om Norge eksisterte heller ikke, så akkurat den kritikken synes jeg blir unyansert.

(Les Stefan Figenschows kronikk i Dagbladet ved å trykke her.)

LANDSFORRÆDERI. Den siste uka i juli ble Spelet om Heilag Olav vist fire ganger, i det som er bærebjelken i festivalen Olsokdagene på Stiklestad. Til nå har over 800.000 personer sett forestillinga som har blitt oppført på Nordens største friluftsteater i mer enn 60 år – helt siden 1954.

(Les mer om Spelet om heilag Olav ved å trykke her)

Denne gangen hadde spillet om Olavs fall en kritisk opptakt: Et par dager før første forestilling ble Frank Aarebrot, professoren i sammenlignende politikk som har gjort folkeforlystelse av foredraget der han forteller tusen års norgeshistorie på hundre minutter, intervjuet i Adresseavisen.

– Olav kom med en fremmed hær og angrep bøndene på Stiklestad, sa Aarebrot, og slo fast at Tore Hund og hans allierte var helter som forsvarte landet.

– Det var et forsvar mot en inntrenger som ble jaget ut av stormennene i 1028, før han vendte tilbake, sa han.

Aarebrot utdyper gjerne sine synspunkter om Tore Hund når Helgelands Blad slår på tråden.

– Olav var jo ikke lenger konge i Norge etter at han hadde flyktet i 1028. Knut den mektige hadde invadert Viken uten motstand og blitt utropt som konge, ladejarlene hadde latt seg rekruttere som hans vasaller, og Tore Hund var lojal mot dem, sier han.

– Statsrettslig var altså Knut regent. Bondehæren var derfor en lovlig norsk hær som støttet Norges konge – Knut den mektige. Vi kan godt si at det ville vært landsforræderi å ikke møte opp på Stiklestad for å kjempe mot inntrengeren Olav.

Vi kan godt si at det ville vært landsforræderi å ikke møte opp på Stiklestad for å kjempe mot inntrengeren Olav.

Aarebrot mener det er god grunn til å framheve Tore Hund som en nasjonal skikkelse man skal være stolt av.

– Han er en helt som ble gjort til skurk av kirken etter sin død, sier han.

Samtidig imøtegår han synet på Tore Hund som en forsvarer av det spesielt nordnorske.

– Begrepet Nord-Norge er ikke relevant for vikingetida. Menneskene på kysten levde langs det de kalte Norveger, både på Vestlandet og i Nord-Norge. Tore Hund gjorde først og fremst sin plikt ved å forsvare kongen.

– Hva tenker du om at Trænafestivalen trykker ord til minne om Tore Hund på plakater og T-skjorter?

– Det er jo morsomt, det. Det er sånt som PR-folk gjør.

Plakaten for Trænafestivalen 2015. Ser du godt etter, står det noe rett over tegningene: In memorial of Tore Hund.
Plakaten for Trænafestivalen 2015. Ser du godt etter, står det noe rett over tegningene: In memorial of Tore Hund.

KRISTNE MOT HEDNINGER. Da de to hærene tørnet sammen på Stiklestad, skal Olav etter hvert ha stått ansikt til ansikt med Tore Hund og gitt ham et hogg over skuldrene. Men sverdet beit ikke, og det så ut som om det røyk noe støv opp fra kofta Tore hadde på seg. Den var av reinskinn, og laget av samer. Siden utvekslet de to flere hogg, men Olavs sverd gjorde ingen skade når det traff kofta – alt ifølge sagaskriver Snorre.

I kongesagaen – som ble skrevet rundt 200 år etter Olavs død – blir dette gjort til at Tore hentet beskyttelse fra ei kofte laget av «trollkyndige finner» – altså hedensk, svart magi. Noe som passet godt med bildet kirka ville tegne av den kristne Olavs kamp mot hedningene.

I Snorres beskrivelse stikker Tore Hund et spyd opp i magen på Olav. Og ikke bare det: Spydet skal – ifølge sagaen – ha vært det det samme som ble brukt til å drepe Tores brorsønn Asbjørn. Tore Hund hadde nemlig også et personlig hevnmotiv i kampen mot Olav Haraldsson: Kong Olav skal ha sørget for at fire i Tores nærmeste familie ble drept – brorsønnen Asbjørn, søstersønnene Tore og Grjotgard, og faren deres Olve.

Tidligere kilder kan imidlertid tyde på at Tore ikke bar spyd i slaget på Stiklestad, kun sverd eller øks, forteller en artikkel i Norsk biografisk leksikon.

Hvis Olav ble stukket med et spyd, vil det sammenfalle med Jesu lidelser da han døde på korset. I Norsk biografisk leksikon blir en mulig sammenheng forklart slik: «I helgenlegendene var Kristi lidelse og død det mønstergivende utgangspunkt. (. . .) Tore Hund (ble) med tiden et motstykke til Longinus, den romerske ‘soldaten’ eller ‘høvedsmannen’ som stakk Jesus i siden mens han hang på korset.»

Tore Hund, slik han er gjengitt i Snorres kongesagaer. Illustrasjon: Halfdan Egedius
Tore Hund, slik han er gjengitt i Snorres kongesagaer. Illustrasjon: Halfdan Egedius

Vi gir ordet til Frank Aarebrot.

– Tore Hund var ingen vill hedning, sier han, og mener det er grunn til å tro at Tore også hadde tilsluttet seg den kristne tro.

– Vasallsystemet som han var en del av, forutsatte kristendom, sier han.

Aarebrot angriper også forestillinga om at slaget på Stiklestad sto mellom kristne og hedninger.

– Olav hadde rekruttert hæren sin i Gardarike, og der var det mange hedninger, mens mange av trønderne hadde blitt kristne. På Stiklestad var det sannsynligvis flere hedninger i Olavs hær enn i bondehæren.

På Stiklestad var det sannsynligvis flere hedninger i Olavs hær enn i bondehæren.

(Les artikkelen om Tore Hund i Norsk biografisk leksikon ved å trykke her.)

(Les om samekofter og koftene til Tore Hund ved å trykke her.)

MYTOLOGIEN. Denne reportasjen startet med et spørsmål om noen ord på ei T-skjorte. Festivalgründer Erlend Mogård-Larsen har blitt spurt om det samme.

– Ja, det er noen som har kommet og lurt på hva dette er for noe, og som vil vite mer. Ikke de store massene, men noen er det. Og det har jo vært et poeng å få folk til å bli nysgjerrige, sier han.

Siden starten i 2003 har Trænafestivalen stadig utviklet seg med nye lag rundt ei kjerne hvor mye har handlet om lokal identitet og kulturell forankring. For noen år siden kom festivalens egen trollfjellmytologi, bygd på historia om trollfjellene i nord. I år dukket altså Tore Hund opp.

Mogård-Larsen tror vi kommer til å se mer av Tore i tida som kommer, både på Trænafestivalen og i andre sammenhenger.

– Ja, definitivt. Tore Hund kan definitivt være til inspirasjon for havfolket, sier han.

Tore Hund kan definitivt være til inspirasjon for havfolket.

– Det er viktig å bruke arrangementer som Trænafestivalen også som et sted for å diskutere politikk, og hvordan Nord-Norge skal forvaltes. I fjor hadde vi debattmøter på festivalen, men det kokte bort i år. Det skyldtes sløvskap. Neste år skal det bli annerledes.

(Les om Martin Losviks trollfjell-illustrasjoner ved å trykke her.)

HUNDEN I OSS ALLE. Neste år er et helt år til. Fram til da, eller til neste gang du skulle støte på Tore Hund, kan du få gruble på svaret fra eks-festivalsjef Anita Overelv på et spørsmål som vi nesten glemte helt av:

– Er Tore Hund er en mann å hente fram i dag?

– Det bor en Tore Hund i oss alle.

- Det bor en Tore Hund i oss alle, sier avtroppende festivalsjef Anita Overelv. Foto: Leif Steinholt
– Det bor en Tore Hund i oss alle, sier avtroppende festivalsjef Anita Overelv. Foto: Leif Steinholt

(Reportasje opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave 31. juli/1. august 2015, Leif Steinholt 2015)

Moder Sol synker glødende i havet, og gjenoppstår i flammer. Trænafestivalen 2015, siste natt.

Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.

Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.

Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.

(Leif Steinholt 2015)

Trykk på bildene for å få dem større.

Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt

Store sirkler i katedralen. Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Anmeldelse, intervju og bilder.

Det er mulig å tegne noen store sirkler fra ei fjære i Nord-Norge, til den andre sida av kloden, og tilbake igjen. Anneli Drecker har gjort det. I havfolkets katedral Kirkhelleren smeltet alt sammen i et kraftfullt, bølgende hele.

Anneli Drecker var artist i Kirkhelleren på Trænafestivalen i år. Det ble en konsert hvor tekster, musikk og omgivelser spilte på lag.  (Foto: Leif Steinholt)
Anneli Drecker var artist i Kirkhelleren på Trænafestivalen i år. Det ble en konsert hvor tekster, musikk og omgivelser spilte på lag. (Foto: Leif Steinholt)

SAMME SPRÅK. I Kirkhelleren, den store steingrotta på Sanna som årtusenene har formet til en mektig havets katedral, skjedde den store sammensmeltinga mot slutten av konserten, da Anneli Drecker klatret opp på den ruvende steinblokka midt i grotta, og framførte «Ocean’s organ».

Med ett var Arvid Hanssens naturnære lyrikk, med bilder fra fjæra og støa langt mot nord, og maoriene karakteristiske kapa haka, brakt hit fra New Zealand på den andre sida av kloden, ett og samme språk.

FJELLET OG MÅSEN. Anneli Drecker og hennes dyktige medmusikanter kom til konserten i Kirkhelleren med materialet fra albumet «Rocks & Straws», som kom ut i vår til strålende kritikker. Her har Drecker satt melodi til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av noen av Arvid Hanssens mest kjente dikt.

Hanssen (1932-1998) var født på Senja, og hentet næring til det han skrev i kystsamfunnene i Troms.

– Nå skal vi synge om havet og fjellet og måsen og knotten, sa Drecker da konserten startet. Så lokket gitarist Roger Ludvigsen lyden av kraftfulle brenninger fram fra strengene, og vi var i gang.

BRYLLUPSSANG. Kirkhelleren har blitt Trænafestivalens signaturscene, og Drecker kunne skue ut over et stort folkehav som fylte både golvet inne og knattene og knausene utenfor. Mesteparten av materialet de fikk høre var hentet fra «Rocks & Straws» – «Fisherman’s blues», «Waiting for a boat», «Come summer’s wind» – den siste Dreckers versjon av «Kom sommarvijnn», diktet som Tove Karoline Knutsen har tonesatt og gjort til en nordnorsk folkeskatt.

– Nå skal vi spille en sang som det ikke ble plass til på plata. Vanligvis begynner det å regne når vi spiller den, men nå kom sola! sa Drecker, mens skylaget der ute var i ferd med å vike. Så begynte hun på «Summer song».

To gamle, egne låter hadde hun også funnet fram, begge fra albumet «Tundra», som Drecker ga ut i 2001 etter å ha sluttet i Bel Canto. Hitlåta «All I know», og «Song of the skyloom», hvor teksten er et gammelt indianerdikt som takker naturen for gavene den gir oss.

Den samme sangen sang Drecker i Kirkhelleren for temmelig nøyaktig 15 år siden, da Trænafestivalen-gründer Erlend Mogård-Larsen og Britt Kramvig giftet seg der. Nå dedikerte hun sangen til paret, som satt ved bergveggen ikke mange meter unna, og så både genuint overrasket og glade ut.

BROTTSJØER. David Sylvians «Blackwater» fikk vi også høre. Men mest av alt handlet det om sangene bygd på diktene til Arvid Hanssen, smidd innenfor et tonespråk vi i mangel av et bedre ord må kunne kalle voksen pop, og fullt av nyanser – fra det vare og lengtende til det drivende, tunge.

Da Drecker klatret opp i høyden og «Ocean’s organ» fylte grotta, var drivet på sitt mest intense; som om brottsjøene slo mot de eldgamle steinveggene, mens maorienes kapa haka-rop hjalp oss gjennom bølgene, og med Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.

Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.

Som ekstranummer fikk vi «Green leaves in the snow» i kontant rockeversjon, og med et publikum som hadde reist seg og rocket med. Hadde de stått i en robåt, ville det vært stor fare for velt.

Hvem vet, kanskje hadde noen maorier kommet til og berget oss?

(Anmeldelse opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, og med karakter 5 av 6 mulige. Leif Steinholt 2015)

Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt

LANG VEGS REISE
Under et lite innsmett på Röyksopps New Zealand-turné i 2012 sikret Anneli Drecker seg opptak av maorienes kapa haka. Nå lyder de sammen med Arvid Hanssens ord.

– Da jeg var på turné sammen med Röyksopp i New Zealand for tre år siden, hadde jeg én dag fri. Jeg hadde lenge hatt lyst til å gjøre opptak av kapa haka, og da fikk jeg det til, forteller Anneli Drecker.

Bestillingsverk
Konserten i Kirkhelleren er nettopp over, og Drecker har tatt seg tid til å fortelle om musikken folk nettopp fikk høre – Dreckers melodier til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av Arvid Hanssens dikt, nylig utgitt på albumet «Rocks & Straws».

Løvland er musiker og tekstforfatter bosatt i Sørreisa. I 2011 spurte han Drecker om å sette toner til diktene, til et verk som skulle urframføres under markeringa av 80-årsdagen for Hanssens fødsel året etter.

Fiskere
Drecker hadde begynt å jobbe med prosjektet da hun var i New Zealand i 2012.

– Jeg møtte de fire sangerne i et lite studio, og forklarte hva teksten handlet om, sier hun.

– Da jeg hørte «Ocean’s organ» første gang, så jeg for meg nordnorske fiskere som sto og dro båten sin opp i fjæra?

Drecker smiler.

– Det er egentlig to kapa haka’er i sangen. Den ene av dem er en ro-kapa haka, en som handler om å ro, sier hun.

Etter at «Rocks & Straws» kom ut, har Drecker fått positive tilbakemeldinger fra New Zealand.

– De sier at å flette kapa haka inn i vestlig pop og rock ikke er noe som har blitt gjort før.

Under radaren
Musikken som nå er ute på plate, ble urframført på Berg på Dyrøya 28. juli 2012.

– Det har tatt lang tid før plata kom?

– Arbeidet med den har gått i rykk og napp, samtidig som jeg har holdt på med andre ting. Det har vært et sånt «under radaren»-prosjekt. Nå er jeg utrolig glad for at plata kom ut, og for at folk ser ut til å like den. For det var lenge høyst uklart om det kom til å bli noen plate.

Nå jobbes det med lansering i store markeder som USA og Tyskland.

– Hva kan dikt som har utspring i ei båtstø i Nord-Norge ha å si til et amerikansk publikum?

– Natur går aldri av moten. Dessuten handler diktene om mye mer enn natur. Arvid Hanssen bruker mange metafysiske bilder; et dikt som «Alone», for eksempel, kan like gjerne handle om en flyktning. Så tekstene er egentlig veldig aktuelle.

– Hvordan har det vært å sette ny melodi med engelsk tekst til «Kom sommarvijnn», som Tove Karoline Knutsen har gjort til nordnorsk folkeeie?

– Da jeg satte meg ned med teksten, skjønte jeg ikke hvilket dikt det var før musikken var ferdig. Hadde jeg visst det, hadde jeg nok ikke tort å røre det!

Sirkel sluttet
Anneli Drecker har ei spesiell tilknytning til Arvid Hanssen langt tilbake i tid: I 1982 spilte hun en av hovedrollene som jenta Margit i filmatiseringa av Hanssens roman «Søsken på Guds jord». Størsteparten av filmen ble spilt inn på Berg på Dyrøya, der «Rocks & Straws» ble urframført.

Det er med andre ord en stor sirkel som har blitt sluttet nå.

– Jeg var så heldig å møte Arvid Hanssen før premieren på filmen, og han gjorde et stort inntrykk. Jeg føler at jeg har vært i dialog med ham da musikken ble til, og har tenkt mye på ham. Det er melodier jeg har forkastet, fordi jeg syntes at teksten ikke kom ordentlig fram, sier Anneli Drecker.

(Intervju opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, Leif Steinholt 2015)

Trykk her, og les på wikipedia om maorienes kapa haka.

Trykk her, og les om Arvid Hanssen på hjemmesida til Arvid Hanssens minnestiftelse.

Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Publikum på konsert med Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Publikum på konsert med Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt

Neneh Cherry: Tøffeste dama på Trænafestivalen

Noen konserter vibrerer i bevisstheten i mange år etter at siste tone døde ut. Konserten til Neneh Cherry & The Thing på Trænafestivalen ei natt i juli 2012 var en sånn konsert. Bildene er kanskje ikke så unike, men de sier litt om det som ble levert, tatt som de er i lydstormen på et par meters avstand. Så her er en liten reprise, først i bilder, så i tekst:

Cherry9Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry1Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry2Neneh Cherry flankert av saksofonist Mats Gustafsson, med bassist Ingebrigt Håker Flaten i bakgrunnen. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry3
Mats Gustafsson vrenger hornet. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry4
Neneh Cherry og ulven. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry5
Det damper av trommis Paal Nissen-Love. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry6
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry7
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

Cherry8Neneh Cherry – og et stort smil til slutt. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt

FOR TØFF TIL Å DØ
«Too tough to die» – for tøff til å dø – heter ei av låtene på det kritikerroste albumet «The Cherry Thing», som kom ut for en måneds tid siden.

– Ja. Det er jammen det du er, Neneh Cherry, tenkte jeg da konserten i sceneteltet De syv søstre var ferdig ti over halv tre natt til fredag.

Da hadde den svensk-amerikanske artisten og hennes tre kumpaner levert en konsert som er noe av de råeste hørt og sett på svært lenge. Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.

Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.

Noen raske fakta: Den legendariske jazzkornettisten Don Cherry var Neneh Cherrys stefar. I 1988 toppet hun hitlistene med den spretne poplåta «Buffalo Stance». I 1996 var hun høyt oppe med «7 Seconds» sammen med Youssou N’Dour. Hele vegen har hun samarbeidet med en drøss musikere i forskjellige sjangre. For å nevne litt.

I fjor fant Cherry sammen med jazztrioen The Thing: Mats Gustafsson, saksofon, Ingebrigt Håker Flaten, bass, og Paal Nissen-Love, trommer. En svensk-norsk trio som har høstet jubel for pønka frijazzversjoner av låter plukket fra et bredt musikalsk landskap, og som har hentet navnet sitt fra ei Don Cherry-låt.

I De syv søstre fikk vi materialet fra «The Cherry Thing» – pluss litt til. Konserten åpnet med en snerrende støysymfoni hvor Cherry hørtes ut som det ulvelignende dyret som prydet genseren hun hadde på seg. Derfra stupte de inn i nevnte «Too tough to die»; Håker Flaten og Nissen-Love bakerst med en blytung og piskende grunnmur, Gustafsson i ekstatiske løp på saksofonen, og Cherry som den tøffeste – og vakreste – dama du har sett.

Sånn fortsatte det i godt og vel en time og et kvarter, fra den vare og drømmende «Dream Baby Dream» til en urseig versjon av The Stooges-klassikeren «Dirt» som ville fått Iggy Pop til å skinne av glede.

– For en fantastisk plass dere har. Så vakker og fin, sa Neneh Cherry og smilte til publikum.

For en fantastisk konsert du leverte, tenkte jeg. Du og den fantastiske tingen du har med deg.

(Leif Steinholt 2012. Anmeldelse publisert i Helgelands Blad 6. juli 2012)

. . . og det ble morgen, fjerde dag

Sola

Soloppgang den fjerde dag. Foto: Halvor Hilmersen

Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.

Sånn står det i 1. Mosebok, til slutt i verset som forteller om hvordan Gud skapte sola og månen til å herske over dagen og natta og skille lyset fra mørket.

Søndag opprant den fjerde dagen til Trænafestivalen – dagen da det egentlig skal være over. Fram til da hadde sola stort sett vært fraværende under hele festivalen, bortsett fra noen små glimt tidlig lørdag kveld. Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.

Så sendte den sine varme stråler mot de flere hundre menneskene som hadde samlet seg på høyden ved Petter Dass-kapellet på Husøy.

Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.

Inne i kapellet laget Biosphere – ellers kjent som ambientlegenden Geir Jenssen – musikk foran de 60-70 som hadde klart å presse seg sammen på golv og langs vegger. Utenfor sto store høyttalere, og lot de pulserende tonene smyge seg over bergene og lyngen og markblomstene og kjærtegne himmel, hav og ører.

I snart en time hadde han spilt, stående rett framfor ei altertavle som viser en mann med skjegg som noen kaller Vår Herre i ferd med å sende lys ned over fjellene på øya Sanna, rett over sundet fra kapellet. Nå skjedde det altså; tavlebildet transformert til virkelighet, ei himmelsk åpenbaring; solstrålene som først fikk gresset på fjellsida til å flamme opp i heftig grønt, før de traff den hvite kapellveggen og menneskene som sto, satt og lå på hauger og knatter rundt kapellet.

Noen jublet. Noen skålte. Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.

Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.

Og Gud så at det var godt, står det i bibelverset om natta og lyset og morgenen den fjerde dag.

Søndag morgen klokka fem på fire ved Petter Dass-kapellet kunne mange skrevet at de så nøyaktig det samme, hedninger som troende – alle vendt mot solskiva som atter sendte sitt lys ned mot jorda og noen øyer langt ute i havet.

(Lettere frisert utgave av en tekst som sto på trykk i Helgelands Blad mandag 15. juli 2013)

Bios

Biosphere i Petter Dass-kapellet. Foto: Leif Steinholt