Av og til, hvis vi må gå langt,
pleier treåringen å sovne på skuldrene mine

Jeg bruker å kjenne det;
hvordan kroppen hennes sakte synker sammen,
og hvordan hun hviler hodet sitt oppå hodet mitt

At hun sover, gjør henne tyngre å bære
Jeg må holde ryggen rett og gå med jevne skritt,
samtidig som jeg holder henne fast med hendene rundt leggene,
for at hun ikke skal skli til sida sånn at balansepunktet glipper
og hun begynner å falle

Hvis jeg kommer til et sted der avstand eller høydeforskjell
gjør det vanskelig å holde den jevne rytmen,
for eksempel en bekk eller ei trapp over et gjerde,
må jeg være ekstra oppmerksom på hvordan jeg beveger meg;
holde rygg, skuldre og hode i samme rette vinkel
mens føttene og beina utligner forskjellen

Når jeg går sånn, rett i ryggen og unaturlig stiv i stegene,
har jeg tenkt på andre fedre som bærer en sønn eller ei datter
på skuldrene andre steder i verden

Kanskje vekk fra den rykende ruinen som var byen som de nettopp bodde i
Kanskje forbi ei slette i skogen der det ligger mange døde
Kanskje over et fjellpass på veg mot et mål de vet veldig lite om,
i ei lang rekke sammen med mange andre,
eller helt aleine, i mørket, mens det snør og vinden biter

Klarer han å holde den jevne rytmen?
Sover barnet?
Hvor lenge går de sånn?

Jeg vet at det er en umulig tanke;
at noen kanskje vil kalle den både absurd og rar,
og at jeg aldri fullt ut vil kunne forstå hvordan de jeg tenker på faktisk har det

Allikevel tenker jeg at den burde blitt tenkt av flere

(Leif Steinholt 2018)