Moder Sol synker glødende i havet, og gjenoppstår i flammer. Trænafestivalen 2015, siste natt.

Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.

Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.

Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.

(Leif Steinholt 2015)

Trykk på bildene for å få dem større.

Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt

Store sirkler i katedralen. Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Anmeldelse, intervju og bilder.

Det er mulig å tegne noen store sirkler fra ei fjære i Nord-Norge, til den andre sida av kloden, og tilbake igjen. Anneli Drecker har gjort det. I havfolkets katedral Kirkhelleren smeltet alt sammen i et kraftfullt, bølgende hele.

Anneli Drecker var artist i Kirkhelleren på Trænafestivalen i år. Det ble en konsert hvor tekster, musikk og omgivelser spilte på lag.  (Foto: Leif Steinholt)
Anneli Drecker var artist i Kirkhelleren på Trænafestivalen i år. Det ble en konsert hvor tekster, musikk og omgivelser spilte på lag. (Foto: Leif Steinholt)

SAMME SPRÅK. I Kirkhelleren, den store steingrotta på Sanna som årtusenene har formet til en mektig havets katedral, skjedde den store sammensmeltinga mot slutten av konserten, da Anneli Drecker klatret opp på den ruvende steinblokka midt i grotta, og framførte «Ocean’s organ».

Med ett var Arvid Hanssens naturnære lyrikk, med bilder fra fjæra og støa langt mot nord, og maoriene karakteristiske kapa haka, brakt hit fra New Zealand på den andre sida av kloden, ett og samme språk.

FJELLET OG MÅSEN. Anneli Drecker og hennes dyktige medmusikanter kom til konserten i Kirkhelleren med materialet fra albumet «Rocks & Straws», som kom ut i vår til strålende kritikker. Her har Drecker satt melodi til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av noen av Arvid Hanssens mest kjente dikt.

Hanssen (1932-1998) var født på Senja, og hentet næring til det han skrev i kystsamfunnene i Troms.

– Nå skal vi synge om havet og fjellet og måsen og knotten, sa Drecker da konserten startet. Så lokket gitarist Roger Ludvigsen lyden av kraftfulle brenninger fram fra strengene, og vi var i gang.

BRYLLUPSSANG. Kirkhelleren har blitt Trænafestivalens signaturscene, og Drecker kunne skue ut over et stort folkehav som fylte både golvet inne og knattene og knausene utenfor. Mesteparten av materialet de fikk høre var hentet fra «Rocks & Straws» – «Fisherman’s blues», «Waiting for a boat», «Come summer’s wind» – den siste Dreckers versjon av «Kom sommarvijnn», diktet som Tove Karoline Knutsen har tonesatt og gjort til en nordnorsk folkeskatt.

– Nå skal vi spille en sang som det ikke ble plass til på plata. Vanligvis begynner det å regne når vi spiller den, men nå kom sola! sa Drecker, mens skylaget der ute var i ferd med å vike. Så begynte hun på «Summer song».

To gamle, egne låter hadde hun også funnet fram, begge fra albumet «Tundra», som Drecker ga ut i 2001 etter å ha sluttet i Bel Canto. Hitlåta «All I know», og «Song of the skyloom», hvor teksten er et gammelt indianerdikt som takker naturen for gavene den gir oss.

Den samme sangen sang Drecker i Kirkhelleren for temmelig nøyaktig 15 år siden, da Trænafestivalen-gründer Erlend Mogård-Larsen og Britt Kramvig giftet seg der. Nå dedikerte hun sangen til paret, som satt ved bergveggen ikke mange meter unna, og så både genuint overrasket og glade ut.

BROTTSJØER. David Sylvians «Blackwater» fikk vi også høre. Men mest av alt handlet det om sangene bygd på diktene til Arvid Hanssen, smidd innenfor et tonespråk vi i mangel av et bedre ord må kunne kalle voksen pop, og fullt av nyanser – fra det vare og lengtende til det drivende, tunge.

Da Drecker klatret opp i høyden og «Ocean’s organ» fylte grotta, var drivet på sitt mest intense; som om brottsjøene slo mot de eldgamle steinveggene, mens maorienes kapa haka-rop hjalp oss gjennom bølgene, og med Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.

Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.

Som ekstranummer fikk vi «Green leaves in the snow» i kontant rockeversjon, og med et publikum som hadde reist seg og rocket med. Hadde de stått i en robåt, ville det vært stor fare for velt.

Hvem vet, kanskje hadde noen maorier kommet til og berget oss?

(Anmeldelse opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, og med karakter 5 av 6 mulige. Leif Steinholt 2015)

Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt

LANG VEGS REISE
Under et lite innsmett på Röyksopps New Zealand-turné i 2012 sikret Anneli Drecker seg opptak av maorienes kapa haka. Nå lyder de sammen med Arvid Hanssens ord.

– Da jeg var på turné sammen med Röyksopp i New Zealand for tre år siden, hadde jeg én dag fri. Jeg hadde lenge hatt lyst til å gjøre opptak av kapa haka, og da fikk jeg det til, forteller Anneli Drecker.

Bestillingsverk
Konserten i Kirkhelleren er nettopp over, og Drecker har tatt seg tid til å fortelle om musikken folk nettopp fikk høre – Dreckers melodier til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av Arvid Hanssens dikt, nylig utgitt på albumet «Rocks & Straws».

Løvland er musiker og tekstforfatter bosatt i Sørreisa. I 2011 spurte han Drecker om å sette toner til diktene, til et verk som skulle urframføres under markeringa av 80-årsdagen for Hanssens fødsel året etter.

Fiskere
Drecker hadde begynt å jobbe med prosjektet da hun var i New Zealand i 2012.

– Jeg møtte de fire sangerne i et lite studio, og forklarte hva teksten handlet om, sier hun.

– Da jeg hørte «Ocean’s organ» første gang, så jeg for meg nordnorske fiskere som sto og dro båten sin opp i fjæra?

Drecker smiler.

– Det er egentlig to kapa haka’er i sangen. Den ene av dem er en ro-kapa haka, en som handler om å ro, sier hun.

Etter at «Rocks & Straws» kom ut, har Drecker fått positive tilbakemeldinger fra New Zealand.

– De sier at å flette kapa haka inn i vestlig pop og rock ikke er noe som har blitt gjort før.

Under radaren
Musikken som nå er ute på plate, ble urframført på Berg på Dyrøya 28. juli 2012.

– Det har tatt lang tid før plata kom?

– Arbeidet med den har gått i rykk og napp, samtidig som jeg har holdt på med andre ting. Det har vært et sånt «under radaren»-prosjekt. Nå er jeg utrolig glad for at plata kom ut, og for at folk ser ut til å like den. For det var lenge høyst uklart om det kom til å bli noen plate.

Nå jobbes det med lansering i store markeder som USA og Tyskland.

– Hva kan dikt som har utspring i ei båtstø i Nord-Norge ha å si til et amerikansk publikum?

– Natur går aldri av moten. Dessuten handler diktene om mye mer enn natur. Arvid Hanssen bruker mange metafysiske bilder; et dikt som «Alone», for eksempel, kan like gjerne handle om en flyktning. Så tekstene er egentlig veldig aktuelle.

– Hvordan har det vært å sette ny melodi med engelsk tekst til «Kom sommarvijnn», som Tove Karoline Knutsen har gjort til nordnorsk folkeeie?

– Da jeg satte meg ned med teksten, skjønte jeg ikke hvilket dikt det var før musikken var ferdig. Hadde jeg visst det, hadde jeg nok ikke tort å røre det!

Sirkel sluttet
Anneli Drecker har ei spesiell tilknytning til Arvid Hanssen langt tilbake i tid: I 1982 spilte hun en av hovedrollene som jenta Margit i filmatiseringa av Hanssens roman «Søsken på Guds jord». Størsteparten av filmen ble spilt inn på Berg på Dyrøya, der «Rocks & Straws» ble urframført.

Det er med andre ord en stor sirkel som har blitt sluttet nå.

– Jeg var så heldig å møte Arvid Hanssen før premieren på filmen, og han gjorde et stort inntrykk. Jeg føler at jeg har vært i dialog med ham da musikken ble til, og har tenkt mye på ham. Det er melodier jeg har forkastet, fordi jeg syntes at teksten ikke kom ordentlig fram, sier Anneli Drecker.

(Intervju opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, Leif Steinholt 2015)

Trykk her, og les på wikipedia om maorienes kapa haka.

Trykk her, og les om Arvid Hanssen på hjemmesida til Arvid Hanssens minnestiftelse.

Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Publikum på konsert med Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt
Publikum på konsert med Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Foto: Leif Steinholt

Spor

Du var en soldat.
Løp sammen med hundene,
over kirkegårder og søppelfyllinger,
på leiting etter spor fra
det som hadde vært,
og noen bein å gnage på.
Geværet ditt var den rustne spaden
du brukte til å grave med,
lag for lag, gjennom
gamle knokler og bortgjemte historier,
fortellinger som skulle ligge nederst
i det store, svarte hullet,
bli borte for alltid,
fra evighet og til evighet.

Hundene bjeffet mot månen
før den forsvant bak en sky.
Det begynte å bli kaldt.
Men du grov,
i din egen lille, store krig.

(Leif Steinholt 2015)

20150704_144206