Nasjonal branding

Navn med vyer er i vinden. Bra er det. Vi trenger alle noen faste påminnere som står der og lyser opp leia, slik at vi løfter blikket og setter kursen over og forbi det middelmådige, jevne og grå.

Plussfaktorene er potensielt svimlende dersom vi kan gjøre dette til et nasjonalt prosjekt. Jeg tillater meg derfor å lansere de første byggeklossene i et program for nasjonal branding.

Ikke bare vil dette kunne forene folket om et narrativ som både virker samlende og peker framover, det vil også gi oss et stødigere ståsted for framtidas sprang ut på den globale arena. For som det heter i sangen: «Hey hey, my my!»

So here we go, før – og etter:

Stortinget: Gry

Statens vegvesen: Ny

Skatteetaten: Sy

Nasjonalt råd for ernæring: Fy

Politidirektoratet: Bry

Direktoratet for forvaltning og IKT: Sky

Statens legemiddelsentral: Spy

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet: Ly

Olympiatoppen: Ry

SAS: Fly

Oslo: By

Norges Presseforbund: Gny

(Leif Steinholt 2019)

Ny orden, gamle ord

Jeg sorterer gamle bøker
i ei ny hylle

Setter dem opp etter alfabetet uten
å tenke på geografi
Kerouac. Løveid. Majakovskij.
For å ta tre forbokstaver fra
et tilfeldig sted i rekkene

En ny orden for
forlengst skrevne ord
Og jeg undres:
Hvis noen finner dem,
en gang i ei fjern framtid
Hva vil de tenke når
de har blåst bort støvet
og kikket på omslag og
utgivelsesår?

Vil de sanse min
nye orden?
Eller vil de bare se
gamle ord?

(Leif Steinholt 2019)

En protest

I dag nektet bilen å blinke
mot høyre
Samme hva jeg gjorde,
ville den bare blinke
mot venstre

Jeg har tenkt nøye gjennom
hva grunnen kan være

Og kommer ikke fram til annet
enn at det må være en reaksjon på
regjeringsforhandlingene

(Leif Steinholt 2019)



Perspektiv

«I gamle dager lekte de med tre og kongler»,

sier Ella, tre år

«Det er lenge siden. Da jeg var liten»

Og jeg tenker at tida

går

på så mange måter

alt etter hvor man

står

i livet

(Leif Steinholt 2018)

Til den som ble til overs

Denne er til halvliteren som sto igjen halvfull
da natterangleren fant ut
at det var på tide å rangle hjem

Til vinflaska som ble forlatt
etter at Tinder-daten ikke hadde dukket opp
og kjøperen gikk over til sterkere saker

Til huset under berget som seig sammen
til en gråbleik plankehaug
fordi bygda hadde flyttet til byen

Til vasen som ventet på blomsterkvasten
fra frieren som aldri kom
Gitaren som manglet tre strenger
fordi musikanten hadde mistet tonen
Arket som ble liggende igjen på bordet
fordi forfatteren hadde mistet ordet

Til den single sokken
Hansken på hattehylla
Votten som ikke ble tatt av vinden

Til den som ble til overs
mens verden vandret ufortrødent videre

(Leif Steinholt 2018)

CC49A7A9-A999-4B63-8182-C256E5188A01

Å bære en treåring på skuldrene

Av og til, hvis vi må gå langt,
pleier treåringen å sovne på skuldrene mine

Jeg bruker å kjenne det;
hvordan kroppen hennes sakte synker sammen,
og hvordan hun hviler hodet sitt oppå hodet mitt

At hun sover, gjør henne tyngre å bære
Jeg må holde ryggen rett og gå med jevne skritt,
samtidig som jeg holder henne fast med hendene rundt leggene,
for at hun ikke skal skli til sida sånn at balansepunktet glipper
og hun begynner å falle

Hvis jeg kommer til et sted der avstand eller høydeforskjell
gjør det vanskelig å holde den jevne rytmen,
for eksempel en bekk eller ei trapp over et gjerde,
må jeg være ekstra oppmerksom på hvordan jeg beveger meg;
holde rygg, skuldre og hode i samme rette vinkel
mens føttene og beina utligner forskjellen

Når jeg går sånn, rett i ryggen og unaturlig stiv i stegene,
har jeg tenkt på andre fedre som bærer en sønn eller ei datter
på skuldrene andre steder i verden

Kanskje vekk fra den rykende ruinen som var byen som de nettopp bodde i
Kanskje forbi ei slette i skogen der det ligger mange døde
Kanskje over et fjellpass på veg mot et mål de vet veldig lite om,
i ei lang rekke sammen med mange andre,
eller helt aleine, i mørket, mens det snør og vinden biter

Klarer han å holde den jevne rytmen?
Sover barnet?
Hvor lenge går de sånn?

Jeg vet at det er en umulig tanke;
at noen kanskje vil kalle den både absurd og rar,
og at jeg aldri fullt ut vil kunne forstå hvordan de jeg tenker på faktisk har det

Allikevel tenker jeg at den burde blitt tenkt av flere

(Leif Steinholt 2018)

Lyset

Sommerhår

Gyldenbleikt, tettvoksende og uregjerlig,
som ville gress og strå på klittene
når de bølger lett i morgenbrisen

En svevende sommersymfoni
fylt av sandkorn, salt og sol

Og tusen millioner
små og store
ennå ikke drømte drømmer

(Leif Steinholt 2018)