Alt har ei historie.
Alt har historier.
Maskinen på bakken,
delvis dekket av snø.
Hvem konstruerte den?
Hvem fikk den hit?
Hvem brukte den?
Hva fikk de betalt?
Rusten som sakte spiser opp metallet.
Hvor kom den første flekken?
Hvor fort spredte de seg utover?
Hvor har det blitt av flakene
som løsnet?
Når er alt fortært?
Hvor har det blitt av flakene som løsnet?
Når er alt fortært?
Den store fabrikkbygninga i
grå betong, slitt og sprukket.
Hvem var med på å sette den opp?
Hva tenkte de da de hørte om planen første gang?
Hvor lenge holdt de på før alt
sto ferdig? I sol? I sludd?
Når kom de hit for å tjene til
melk og brød?
Trappa bak vinduet.
Stanset en ung mann i den, som om
han ville se på utsikten mot sundet?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig,
i stillhet?
Ble de oppdaget?
Fikk de hverandre til slutt?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig, i stillhet?
Så mange historier.
Bygget står der fortsatt.
Og vet?
(Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blad 17. februar 2012, etter en tur til den gamle sildoljefabrikken på Bjørn på Dønna ti dager tidligere, mens jeg ventet på ferga til Sandnessjøen. Ofte er det de ikke planlagte avstikkerne som gir mest. Bjørn Sildolje- & Kraftfôrfabrikk kom i drift høsten 1919. Etter 1985 har det ikke vært industriell virksomhet i lokalene.)
DIKT OG DONT 