Når kvelden kommer,
vipper min nabo opp vinduet og setter det helt åpent,
sånn at det danner et lite tak over hodet hans.
Så står han der helt stille og ser ut
mens han røyker en sigarett.
Jeg kan kjenne røyken komme drivende i den lette kveldslufta,
og se den oransje gloa lyse opp hver gang han tar et drag.
Kanskje minner den ham om lyset fra ei lampe over ei dør
inn til en bygård der ei trapp leder opp til et rom
hvor noen pleide å vente på at han skulle komme.
Kanskje minner den ham om et bål på en leirplass
høyt oppe i fjellene.
Eller ei lykt på en båt nede i havna.
Hva vet jeg?
Hva vet jeg om ham?
Og hva vet vi om dem?
De som har kommet hit med en drøm om noe annet,
og som står og ser ut av et vindu i lyset fra gloa til en sigarett,
og har blitt våre naboer.
(Leif Steinholt 2017)
DIKT OG DONT 
Flott skrevet! Du skriver på en måte som drar meg inn i teksten, og får meg til å tenke, spinne videre på historien. Jeg tenker på hvem denne naboen er, og hvem alle disse naboene rundt oss er – de vi ikke vet noe om. I hvert fall ikke så mye. Kanskje bare et fornavn, hvor de jobber eller om de tar buss eller kjører bil. Jeg liker å tenke på livene deres. Alt det usagte.
Takk for fin tilbakemelding! Ja, det ligger mye å reflektere og skrive om i våre aller nærmeste omgivelser for den som evner å se.