Et sted for dikt, rim og regler for små og store. Og noen observasjoner om verden rundt oss. Laget og levert av Leif Steinholt
Ikke en gang pappaer kan gjøre alt samtidig
Leke monster under trampolina
Hente klær fra vaskemaskinen i kjelleren, og henge dem opp på snora
Smøre skiver med brunost og salami
Være kileedderkopp
Enda en gang gjentar jeg det
Men til tross for at min gjentatte praksis viser at det er sånn det er, er det noen som tydeligvis tror at jeg prøver å lure dem
(Leif Steinholt 2020)
Da vi passerte bakketoppen og kjente lysene fra husene som lå spredt utover den svarte åsen litt lenger framme, så vi de skinnende sølvtrådene som kom rennende mot oss.
Rundt svingen svevde gule appelsiner langs vegen; i ei lang rekke, innhyllet i et tynt slør, glitrende som gull.
Vi tok en pause.
Det var lenge siden sist.
Det handler om tid, tenkte jeg.
Til å se, og sanse. Og få det ned.
(Leif Steinholt 2020)
Navn med vyer er i vinden. Bra er det. Vi trenger alle noen faste påminnere som står der og lyser opp leia, slik at vi løfter blikket og setter kursen over og forbi det middelmådige, jevne og grå.
Plussfaktorene er potensielt svimlende dersom vi kan gjøre dette til et nasjonalt prosjekt. Jeg tillater meg derfor å lansere de første byggeklossene i et program for nasjonal branding.
Ikke bare vil dette kunne forene folket om et narrativ som både virker samlende og peker framover, det vil også gi oss et stødigere ståsted for framtidas sprang ut på den globale arena. For som det heter i sangen: «Hey hey, my my!»
So here we go, før – og etter:
Stortinget: Gry
Statens vegvesen: Ny
Skatteetaten: Sy
Nasjonalt råd for ernæring: Fy
Politidirektoratet: Bry
Direktoratet for forvaltning og IKT: Sky
Statens legemiddelsentral: Spy
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet: Ly
Olympiatoppen: Ry
SAS: Fly
Oslo: By
Norges Presseforbund: Gny
(Leif Steinholt 2019)
Av og til, hvis vi må gå langt,
pleier treåringen å sovne på skuldrene mine
Jeg bruker å kjenne det;
hvordan kroppen hennes sakte synker sammen,
og hvordan hun hviler hodet sitt oppå hodet mitt
At hun sover, gjør henne tyngre å bære
Jeg må holde ryggen rett og gå med jevne skritt,
samtidig som jeg holder henne fast med hendene rundt leggene,
for at hun ikke skal skli til sida sånn at balansepunktet glipper
og hun begynner å falle
Hvis jeg kommer til et sted der avstand eller høydeforskjell
gjør det vanskelig å holde den jevne rytmen,
for eksempel en bekk eller ei trapp over et gjerde,
må jeg være ekstra oppmerksom på hvordan jeg beveger meg;
holde rygg, skuldre og hode i samme rette vinkel
mens føttene og beina utligner forskjellen
Når jeg går sånn, rett i ryggen og unaturlig stiv i stegene,
har jeg tenkt på andre fedre som bærer en sønn eller ei datter
på skuldrene andre steder i verden
Kanskje vekk fra den rykende ruinen som var byen som de nettopp bodde i
Kanskje forbi ei slette i skogen der det ligger mange døde
Kanskje over et fjellpass på veg mot et mål de vet veldig lite om,
i ei lang rekke sammen med mange andre,
eller helt aleine, i mørket, mens det snør og vinden biter
Klarer han å holde den jevne rytmen?
Sover barnet?
Hvor lenge går de sånn?
Jeg vet at det er en umulig tanke;
at noen kanskje vil kalle den både absurd og rar,
og at jeg aldri fullt ut vil kunne forstå hvordan de jeg tenker på faktisk har det
Allikevel tenker jeg at den burde blitt tenkt av flere
(Leif Steinholt 2018)
Når kvelden kommer,
vipper min nabo opp vinduet og setter det helt åpent,
sånn at det danner et lite tak over hodet hans.
Så står han der helt stille og ser ut
mens han røyker en sigarett.
Jeg kan kjenne røyken komme drivende i den lette kveldslufta,
og se den oransje gloa lyse opp hver gang han tar et drag.
Kanskje minner den ham om lyset fra ei lampe over ei dør
inn til en bygård der ei trapp leder opp til et rom
hvor noen pleide å vente på at han skulle komme.
Kanskje minner den ham om et bål på en leirplass
høyt oppe i fjellene.
Eller ei lykt på en båt nede i havna.
Hva vet jeg?
Hva vet jeg om ham?
Og hva vet vi om dem?
De som har kommet hit med en drøm om noe annet,
og som står og ser ut av et vindu i lyset fra gloa til en sigarett,
og har blitt våre naboer.
(Leif Steinholt 2017)
Tidlig vintermorgen.
Bussen ruller gjennom mørket,
og tallene som lyser som tre små røde flammer over hodet til sjåføren forteller at klokka er 5.24.
Og bussen ruller videre, og det er noe som piper, og da forandrer tallene seg, og nå sier de 11 grader. Og siden det opplagt er varmere enn som så inne i bussen, må jeg anta at det er temperaturen utenfor.
Og det er en mørk, tidlig vintermorgen, 10. januar, og temperaturmåleren forteller at det er 11 grader der ute i mørket, og bussen ruller videre, og noen ord ruller gjennom hodet mitt. De kom fra ministeren for olje og energi, han sa at industrien trenger flere felt å bore i. Og akkurat da piper det igjen, og de røde tallene forteller at klokka har blitt 5.30, og så piper og skifter det på nytt, og nå kommer tallet 12.
Og bussen ruller videre i mørket, og snart stopper den, og jeg spør sjåføren om 12-tallet stemmer. Han ser på det og svarer at noe må være feil, for så varmt kan det ikke være, sjøl om det egentlig er ganske varmt allikevel, for han har en annen måler i bussen. Den viser 7,5 grader ute, og vi er jo faktisk i januar.
Tidlig vintermorgen.
Bussen har stoppet i det milde mørket.
Så tumler vi ut.
(Leif Steinholt 2017)
Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.
Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.
Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.
(Leif Steinholt 2015)
Trykk på bildene for å få dem større.
«Plastblomster i et vindu kan også visne», tenkte han da han gikk forbi det engang grønne huset der malingen hadde flasset av.
«Akkurat som menneskene».
Nedenfor vinduet strakk noen røde tulipaner seg oppover mot lyset; i den skarpe sola kastet de svarte skygger mot veggen. På den andre sida av gata gikk to eldre kvinner kledd i grått forbi, den ene skulte på ham før de fortsatte nedover mot byen. Akkurat da gikk døra opp.
Bilde: Vegg i vårsol. Sandnessjøen 18. mai 2015.
DIKT OG DONT 