Min nabo

Når kvelden kommer,
vipper min nabo opp vinduet og setter det helt åpent,
sånn at det danner et lite tak over hodet hans.

Så står han der helt stille og ser ut
mens han røyker en sigarett.

Jeg kan kjenne røyken komme drivende i den lette kveldslufta,
og se den oransje gloa lyse opp hver gang han tar et drag.

Kanskje minner den ham om lyset fra ei lampe over ei dør
inn til en bygård der ei trapp leder opp til et rom
hvor noen pleide å vente på at han skulle komme.

Kanskje minner den ham om et bål på en leirplass
høyt oppe i fjellene.

Eller ei lykt på en båt nede i havna.

Hva vet jeg?
Hva vet jeg om ham?
Og hva vet vi om dem?

De som har kommet hit med en drøm om noe annet,
og som står og ser ut av et vindu i lyset fra gloa til en sigarett,
og har blitt våre naboer.

(Leif Steinholt 2017)

IMG_0338

12 grader, 5.30, 10.1.

Tidlig vintermorgen.
Bussen ruller gjennom mørket,
og tallene som lyser som tre små røde flammer over hodet til sjåføren forteller at klokka er 5.24.

Og bussen ruller videre, og det er noe som piper, og da forandrer tallene seg, og nå sier de 11 grader. Og siden det opplagt er varmere enn som så inne i bussen, må jeg anta at det er temperaturen utenfor.

Og det er en mørk, tidlig vintermorgen, 10. januar, og temperaturmåleren forteller at det er 11 grader der ute i mørket, og bussen ruller videre, og noen ord ruller gjennom hodet mitt. De kom fra ministeren for olje og energi, han sa at industrien trenger flere felt å bore i. Og akkurat da piper det igjen, og de røde tallene forteller at klokka har blitt 5.30, og så piper og skifter det på nytt, og nå kommer tallet 12.

Og bussen ruller videre i mørket, og snart stopper den, og jeg spør sjåføren om 12-tallet stemmer. Han ser på det og svarer at noe må være feil, for varmt kan det ikke være, sjøl om det egentlig er ganske varmt allikevel, for han har en annen måler i bussen. Den viser 7,5 grader ute, og vi er jo faktisk i januar.

Tidlig vintermorgen.
Bussen har stoppet i det milde mørket.
Så tumler vi ut.

(Leif Steinholt 2017)

img_0261

Moder Sol synker glødende i havet, og gjenoppstår i flammer. Trænafestivalen 2015, siste natt.

Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.

Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.

Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.

(Leif Steinholt 2015)

Trykk på bildene for å få dem større.

Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt

Hurtigskisse til en tenkt roman I: Om noen stenges inne, vil andre bryte fram

Solvegg

«Plastblomster i et vindu kan også visne», tenkte han da han gikk forbi det engang grønne huset der malingen hadde flasset av.
«Akkurat som menneskene».
Nedenfor vinduet strakk noen røde tulipaner seg oppover mot lyset; i den skarpe sola kastet de svarte skygger mot veggen. På den andre sida av gata gikk to eldre kvinner kledd i grått forbi, den ene skulte på ham før de fortsatte nedover mot byen. Akkurat da gikk døra opp.

Bilde: Vegg i vårsol. Sandnessjøen 18. mai 2015.