Våren. Versjon II.

Da snøen forsvant kom alt fram.
Bleike ølbokser.
Punkterte plastposer.
En fragått støvel.
En varseltrekant.

En uteligger krøyp fram fra skjulet bak den morkne garasjen med de knuste vinduene, myste mot skiva som hang der og dirret på den gjennomsiktige himmelen som et digert sølvblankt øye.

Det var vår.
På tide å komme seg vekk.
Stikke av.
Fortest mulig.

(Leif Steinholt 2015)