Vannet renner
Steinene står der, alltid
låst fast i evigheten
Tilsynelatende
Mosen gror
Isen graver
Vannet renner
Og trærne langs bredden
har hud som gamle elefanter
Elvelangs
Kategori: Reportasje
Olas oppstemte ode. Reportasje i anledning Ola Bremnes’ konsert «Petters poetiske pulver», Petter Dass-dagene 2016
Hadde Petter Dass levd i dag, ville han ha vært filmregissør eller trommeslager i hardcorebandet Kvelertak. Det tror i alle fall Ola Bremnes – aktuell med ny konsert med dikterpresten på Petter Dass-dagene.
RAPPING. – Vær hil-set, I nord-lands be-byg-gen-de menn!
I den gulmalte skrivestua nede ved havet hadde Ola Bremnes fortalt om Petter Dass-forestillingene han har reist rundt med til ungdomsskolene i Troms, og som har blitt innledet med dikt av Petter Dass framført som rapping. Nå beveget han hendene i takt med Petter-rappen, mens strofene strømmet ut på rams, og stavelsene traff akkurat der de skulle treffe.
– Fra ver-ten i hu-set til trel-len-de svenn! Nordlands Trompet er Norges første rappetekst! Han har en sånn rytme! Hadde Petter Dass levd i dag, tror jeg at han ville vært trommeslager i Kvelertak. Det er noe med drivet og rytmen, sa Bremnes.
– Eller filmregissør, la han til.
– For han er så glad i å fortelle. Måten han ordlegger seg på er ofte som små filmer som man får lyst til å vise til andre.
Nordlands Trompet er Norges første rappetekst! Han har en sånn rytme!
STORE SVEIP. Det er et stykke fra trommedrivet til de gjennomtatoverte rockerne i hardcore- og metallbandet Kvelertak til gudfryktige ord fra en diktende prest på 1600-tallet og der omkring.
Så er det da også et stykke fra Ola Bremnes’ første ordentlige møte med den samme dikterpresten for mer enn 30 år siden, og måten han presenterer ham på i dag. Fortellinga om Petter Dass og Ola Bremnes – vår tids kanskje fremste musikalske formidler av dikterprestens ord – er nemlig de store sveipenes historie, både i tid, form og innhold. Og når Bremnes og hans håndplukkede musikere framfører «Petters poetiske pulver» – åpningskonserten under årets Petter Dass-dager – får publikum oppleve enda et sveip; nye melodier, et nytt musikalsk uttrykk, noen andre tekster enn dem de har hørt før.
Konserten kommer vi tilbake til. La oss heller begynne med begynnelsen.
I dette tilfellet kan vi si at den startet i 1984, da en fyr nordfra flyttet nordover igjen.
I 1984 flyttet Ola Bremnes og kona fra Oslo til bygda Bremnes i Kvæfjord.
OPPBRUDD. – Det er jo sånt som man ikke skal si, men jeg trivdes egentlig bra i Oslo. Der hadde jeg folk jeg kunne spille sammen med, og var en del av et miljø.
Det er Ola Bremnes som forteller om oppbruddet fra hovedstaden i 1984, da han og kona Helle satte nesa mot nord, primært fordi hun – som nyutdannet musikkpedagog – hadde fått seg jobb som lærer. Her slo de seg ned i den lille bygda Bremnes i Kvæfjord kommune, noen mil utenfor Harstad, der farsslekta til Ola Bremnes kommer fra og besteforeldrene hadde drevet et småbruk.
Sjøl er Ola Bremnes født og oppvokst i Svolvær, men som liten var han ofte på besøk hos besteforeldrene på Bremnes.
– Alle somrene var jeg her. Bremnes var kjent som ei skikkelig potetbygd, og bestefaren min hadde et potetland som gikk helt ned i fjæra. Kvæfjord har et markjordbær i kommunevåpenet sitt, og jeg har foreslått for ordføreren at den burde byttes ut med en potet. Men jeg tror ikke han synes det var noen god idé, humrer han.
MØTTE PETTER. Oppbrudd og ny etablering betyr også at man møter nye mennesker. For Ola Bremnes betydde det at han ble kjent med barokkfløytisten Paul Wåhlberg.
– Han foreslo at jeg burde gjøre noe i forbindelse med Petter Dass. Så jeg begynte å lese. Det tok tre dager før jeg kom forbi språket, men da begynte det plutselig å svinge. Og da ble jeg helt frelst!
Det hele resulterte i forestillinga og plata «Mit navn er Petter Dass som boer ved Verdens Ende», som ble gitt ut i 1984 med Ola og søster Kari Bremnes som vokalister.
– Omtrent samtidig kom Sverre Inge Apenes’ bok «Rapport om Petter Dass», og det kom ei plate der Erik Bye og Birgitte Grimstad framførte tekstene hans. Så det lå litt i tida, sier Ola Bremnes.
– Men jeg fant ikke så mange melodier til tekstene, og de jeg fant, støttet ikke teksten slik jeg ville.
– Så da måtte du skrive melodiene sjøl?
– Da måtte jeg skrive dem sjøl.
I 1984 ga Ola og søster Kari Bremnes ut plata «Mit Navn er Petter Dass som boer ved Verdens Ende». Vinylutgaven har han i skrivestua på Bremnes.
FØLGESVENNER. Siden har Ola Bremnes og Petter Dass vært faste følgesvenner. Ikke like tett til alle tider, og det er hans egne tekster og sanger Ola Bremnes bruker mest tid på. Men i perioder er det Petter Dass som har fått oppmerksomheten.
– Jeg kjenner mange i denne bransjen som har en figur de har blitt inspirert av. Bob Dylan har vært viktig for meg, men ikke så mye nå. Jeg føler at det er Petter Dass som er min store inspirator, sier han.
Et nytt, stort sveip med Petter skjedde i 1994, da Bremnes kom i kontakt med kantor og organist Bjørn Andor Drage i Bodø domkirke, og de begynte å jobbe med materialet sammen.
– Plutselig hadde vi et stoff som var helt nytt. Tidligere hadde Petter Dass alltid blitt framført på en veldig opphøyd måte. Nå kom han nærmere, forteller Bremnes.
Samarbeidet med Drage og Bodø Domkor førte fram til forestillinga og plata «Vær hilset!», ei forestilling han også satte opp sammen med Alstahaug sangkor i 1997, og turnerte med på Helgeland. I 2001 var Bremnes og Alstahaug sangkor atter samarbeidspartnere, da Petter Dass-forestillinga «Mit Reysetøy» ble framført under Festspillene i Harstad og på Petter Dass-dagene på Alstahaug, og med flere nye melodier signert Ola Bremnes.
– Tekstene til Petter Dass er et fint stoff å vende tilbake til; litt som å lese Hamsun. Jeg begynte nettopp å lese «Landstrykere» for sikkert tiende gang. Man blir bare sugd rett inn i det, sier han.
Materialet fra tidligere lever fortsatt: Så langt har «Vær hilset!»-konserten blitt satt opp 250 ganger, og til høsten kommer enda en i en kirke i Oslo. Samtidig skjer det nyskapninger: De tre siste åra har Bremnes besøkt samtlige ungdomsskoler i Troms med et program i Den kulturelle skolesekken som introduserer Petter Dass for 14-15-åringer.
– Har du tenkt på å bringe dette programmet til Nordland?
– Jeg har tenkt tanken. Men det er krevende, med to-tre forestillinger per dag. Du er ganske ferdig etter to uker på turné med et sånt opplegg. Så jeg tror jeg skal vente litt med å gå ut med det.
Ola Bremnes og Petter Dass har vært følgesvenner siden 1984. I gangen til skrivestua henger en kopi av det kjente maleriet i Melhus kirke som etter tradisjonen skal forestille dikterpresten.
TRYLLESTØV. Nå er det altså den kommende forestillinga «Petters poetiske pulver» det handler om. Torsdag 16. juni blir den framført for aller første gang, i kirken på Alstahaug der Petter Dass residerte.
Denne gangen er det forfatteren og dikteren Petter Dass Ola Bremnes vil løfte fram.
– Mange – inkludert meg sjøl – har vært veldig opptatt av livet til Petter Dass: Slekta, legendene, biografien – spørsmål som det føres mange faglige diskusjoner om. Jeg synes forfatteren Petter Dass bør komme mer fram. For han skriver så bra, og det er tross alt dét som gjør at han lever her og nå. Det han har lagt igjen til oss er mye fin poesi. Han burde leses mye mer, sier han.
Pulveret i tittelen kommer fra ei tekstlinje av Petter Dass i Nordlands Trompet. «På Tiøtøens deylig og drabelig Øe, Maae jeg mit Poetiske Pulver udstrøe», står det i kapittelet om Helgelands beskrivelse, der Tiøtøen altså er Tjøtta.
– Petter bruker ordet pulver flere steder, forteller Bremnes.
– På Petters tid brukte de ofte et slags pulver som medisin. Da han sjøl fikk nyrestein, var et pulver det eneste de hadde for å lindre smertene. Uten at jeg tror at det gjorde ham noe bedre.
– Da jeg hørte tittelen «Petters poetiske pulver» fikk jeg assosiasjoner til ei bok av en helt annen type dikter, nemlig barnebokforfatteren Roald Dahl og «Georgs magiske medisin»?
– He he. Jeg har hørt andre nevne barneboka om Doktor Proktors prompepulver. Men hvis en tittel kan sette i gang tanker om «hva i all verden er dette for noe?», er det bare bra. Og her tenker jeg at pulveret er et slags tryllestøv.
– Hvordan ble det bestemt at du skulle lage akkurat denne forestillinga?
– De som arrangerer Petter Dass-dagene spurte meg om jeg kunne ha en konsert, og så har det bare utviklet seg. Og jeg ville gjerne ha med noen bestemte musikere.
DET ULTIMATE LAGET. Musikerne er Hekla Stålstrenga-duoen Ragnhild Furebotten på fele og Tore Bruvoll på gitar, Bremnes’ gamle kompanjong Bjørn Andor Drage på tangenter, Gjermund Silset på bass og Helge Norbakken på trommer. Et skikkelig musikalsk A-lag.
– Det er veldig viktig hva slags lag du setter sammen. Jeg har snakket mye med Ragnhild om det, og vi er enige om at dette er det ultimate laget. Det kommer til å bli en konsert hvor musikerne får store rom, og ikke så pompøst som i «Vær hilset!», hvor det jo var med et stort kor, sier Bremnes, og deler sine Petter Dass-perioder inn i tre hovedbolker:
– Først var framføringa preget av barokken, så kom «Vær hilset!», og jeg vet ikke helt hvilken retning dette tar. Kanskje blir det litt mer folk-orientert? Nei, ikke det heller; det er for tidlig å definere helt hvordan det blir. Og det er jo det som gjør det så spennende!
Uansett har han lyst til at prosjektet skal ende opp på ei plate. Og når høsten kommer, er planen å ta med seg «Petters poetiske pulver» til flere scener rundt om i landet.
I skrivestua på Bremnes øver Ola Bremnes på materialet til «Petters poetiske pulver».
SKOLESTUA. Når Petter Dass-avisa møter Ola Bremnes har han bare rukket å øve sammen med et par av musikerne, og de vil ikke møtes i samme rom før den siste innkjøringa på Alstahaug de to dagene før konserten.
Allikevel holder de god kontakt. I et arbeidsrom i skrivestua har Bremnes rigget opp datamaskinen sin – en Mac med forhåpentligvis godt minne, og på nettet ligger lydfiler tilgjengelige for alle i bandet
– Via dropbox kan alle gå inn og høre på ting som jeg har lagt ut, sier han, og klikker på ei fil. Like etter strømmer tonene fra en tidlig versjon av «Håkjerringa» – en av de nye sangene – ut i rommet.
Skrivestua er egentlig ei gammel skolestue, opprinnelig bygd i 1892, og den samme som Ola Bremnes’ far Ole en gang var elev i. For 16 år siden fikk Ola Bremnes flyttet den dit den står nå, et lite steinkast nedenfor det gamle nordlandshuset som han har bodd i omtrent siden han og kona slo seg ned på Bremnes.
– Skolestua skulle egentlig rives, men jeg sa at jeg var interessert i å kjøpe den. Etter en liten budrunde fikk jeg tilslaget. 18. mars 2000 flyttet vi den hit, forteller han, og henter et album. Bildene viser et hus som blir løftet opp akkurat som det står av ei diger heisekran, kjørt et par hundre meter langs en smal veg på en henger, og løftet opp igjen og satt ned på en ferdig laget grunnmur.
– I begynnelsen ble det nesten som et museum her; folk kom og ville se og hadde med seg gjenstander. Men nå er det stedet hvor jeg jobber. To av platene mine er også spilt inn her, sier Bremnes, og ser seg rundt. Grove tømmervegger. Ei velfylt bokhylle i et hjørne. Flere gitarer, en kontrabass, et gammelt orgel. Fra store vinduer faller lyset inn på et arbeidsbord der bøker, notatblokker og skrive- og tegnesaker ligger utover i rimelig velsortert orden. Rett utenfor strekker ei sølvblank havflate seg mot en krans av fjell, der ei åpning i midten viser leia ut mot storhavet.
– Hvis jeg er hjemme, er jeg gjerne her i halv ni-ni-tida og jobber til halv fire, med en liten lunsj imellom, sier Bremnes.
– Skal du få noe gjort, må du ha noen rutiner. Jeg holder på med så mye rart at jeg må ha litt struktur.
Lyset faller inn fra store vinduer i skrivestua til Ola Bremnes.
POETISK GODTEPOSE. I «Petters poetiske pulver» har Ola Bremnes funnet fram tekster av Petter Dass som han ikke har brukt før, mens noen av de gamle har fått ny melodi.
– Jeg har vært og rotet i en poetisk godtepose, og plukket de tekstene som jeg synes er finest. De jeg ikke forstår eller ikke liker, har jeg latt ligge. Det blir som å lage et måltid hvor du setter sammen det du synes smaker best. Og jeg kjenner disse tekstene så godt at jeg får lyst til å vise alt fram, og da kan det fort bli for mye. Da sliter du ut folk. Så min jobb har egentlig vært å skrelle unna, sier han.
– Ja, Petter Dass har mange lange tekster?
– Det heter seg at snittet er på 29 vers, så denne gangen føler jeg meg mer som en regissør, svarer Bremnes, og sammenligner diktene med drueklaser.
– Da må du velge de versene du vil plukke.
I «Petters poetiske pulver» betyr det for eksempel at «Herre Gud! Ditt dyre navn og ære» – som i utgangspunktet har 16 vers – blir framført med tre.
– En konsert med tekster av Petter Dass kan fort bli en historietime. Jeg har vært lærer og undervist i ti år, men det er ikke jobben min i denne konserten. Her må jeg jage bort pedagogen i meg, sier Ola Bremnes.
Jeg har vært og rotet i en poetisk godtepose, og plukket de tekstene som jeg synes er finest.
Ola Bremnes er også flink til å tegne. Her er en tidlig illustrasjon til «Petters poetiske pulver».
SVOVELPREDIKANTEN. Allikevel, når temaet er Petter Dass, og den vi snakker med er Ola Bremnes, kommer vi ikke unna noen ord om hvem dikterpresten var og hva han egentlig sto for. De siste åra har spørsmålet avfødt atskillig debatt, ikke minst etter at historiker Kåre Hansen ga ut boka «Petter Dass – mennesket, makta og mytene» i 2006.
Bremnes opplever at Hansen og andre som har satt et kritisk søkelys på Petter Dass, først og fremst har gått løs på maktpersonen.
– Han har blitt kalt en svovelpredikant?
– Det var han jo. Men den gang levde de i ei Harry Potter-tid hvor Gud og tykjen fantes rett utenfor hushjørnet. På 1600-tallet ble 300 mennesker brent på bålet i Norge for hekseri. Det virker jo helt absurd i dag, men for de som levde da var hekser en realitet, svarer Bremnes.
– I denne perioden ble også eneveldet innført, med en konge øverst innsatt av Gud, og prestene høyt oppe i maktpyramiden. Vi kan ikke forvente at Petter Dass skal komme fram som en sosialdemokrat oppi alt dette. Det blir helt feil.
HEKSEBRENNING. Heksebrenningenes plass på Petter Dass’ tid har Ola Bremnes lært mer om gjennom et nytt verk han har jobbet med parallelt med arbeidet med den nye Petter Dass-forestillinga: Sangfortellinga «Siste gnist» om Johanne Nilsdatter, den siste som ble brent på bålet som heks i Norge. I november 1695 skjedde det, på Borkenes knappe 14 kilometer fra Bremnes.
– Du er faktisk den første som får se dette, sier Bremnes, og holder opp et hefte med manus og sanger – alt skrevet av ham sjøl. Urpremieren skjer i Harstads kulturhus til høsten.
– Johanne Nilsdatter ble dømt for å ha forsverget Gud og den hellige ånd, og for å ha øvd skadeverk på folk. Dessuten skal hun ha blitt assistert av en husdemon som bar navnet Knut. Det siste var sannsynligvis noe hun sa under tortur, forteller han.
– Filosofien bak heksebrenningene var at djevelen satt i kroppen; brant du den, slapp sjelen fri. Og det var oppmøteplikt når heksa skulle brennes – slik skulle folk lære hvordan djevelen dreiv sitt spill. For oss ville dette vært som å komme til en annen planet. Så egentlig er det rart at sangtekstene til Petter Dass ikke er mer farget av disse tingene enn de faktisk er, sier Bremnes.
– Samtidig er han jo en forteller, så når han får sjansen til å fortelle om helvete er han i sitt ess. Hadde han vært filmregissør i dag, ville han kanskje vært en von Trier eller laget skrekkfilmer. Laget filmer hvor han fikk spille ut hele registeret.
Litteratur om hekser og heksebrenning finnes også på arbeidsbordet til Ola Bremnes.
GOD PÅ SLAGORD. Dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Fortelleren, dikteren, forfatteren og ordsmeden Petter Dass.
– Jeg føler at Petter Dass var en mann som helst ville ha skrevet hele tida, men så måtte han holde på med alt det andre i tillegg. Jeg tror nok at han hadde det best da han satte seg ned med gåsefjærpenna for å skrive, for fortellergleden skinner så godt igjennom. Gleden ved å finne ei god formulering, slik alle skrivende føler det når de kjenner at ordene klinger godt, sier Ola Bremnes, og serverer et lite Petter-sitat: «Det er ei tungt at dø, for den som vel har levet».
– Petter hadde sikkert vært en god reklamemann, sier han.
– Han er god på slagord!
Akkurat slik som «Petters poetiske pulver» gir god gjenklang i øret, tenker journalisten.
Og snart blir det konsert.
(Tekst og foto: Leif Steinholt 2016. Artikkel først publisert i Petter Dass-avisa, Helgelands Blads temaavis til Petter Dass-dagene 16. til 19. juni 2016)
OBS! Nok en artikkel med Ola Bremnes, «Dass for dummies», følger under de to neste bildene.
Ola Bremnes’ hjemmeside finner du her
Artikkel om Petter Dass i Store norske leksikon finner du her.
På ei tavle i skrivestua har Ola Bremnes skrevet opp noen av sangene som kan bli med i «Petters poetiske pulver».
Et norsk flagg vaier i vinden ved døra til skrivestua. – Jeg pleier å flagge når jeg har besøk, forteller Ola Bremnes.
DASS FOR DUMMIES
– Hvis du skulle laget ei bok med «Petter Dass for dummies», for å presentere diktene til folk som vet veldig lite, hvilket vers ville du åpnet med?
Spørsmålet får Ola Bremnes til å gjøre et lite hopp i sofaen.
– Oj! Det var et godt spørsmål. Men det kom litt brått på, sier han.
FORKLEDD TORSK. Etter å ha luftet to-tre forskjellige alternativer, ender han opp med et fra salmen vi i dag kjenner som «Herre Gud! Ditt dyre navn og ære»:
Ja, før Gud sin ære skal forlise, før skal hav og grommen hval ham prise, samt og tanteyen, som løber leyen, steenbid og seyen og torsk og skreyen. Og niise.
– Når jeg har reist rundt og spilt Petter Dass for ungdomsskoleelever, har jeg pleid å si at han er en forkledd torsk. Noen har sagt at da Petter skulle inn i salmebøkene på 1800-tallet, trakk de av ham sjøstøvlene. De må han definitivt få ha på seg, sier Bremnes.
For ordens skyld: Tanteyen som blir omtalt er antakelig ei størje.
RAVNEMAT. Ola Bremnes er opptatt av at diktene må leses ut fra tida da de ble skrevet, og at den åpenbart har gått fra en del av dem. Et eksempel er et lengre dikt til det fjerde bud, om å hedre og ære din far. De som ikke gjør det skal få henge i galgen som ravne- og ørnemat.
Og, som det står:
Det øye, som sin far beleer skal ørnene udhugge til pølen blir hans sidste fær, og helvede hans vugge.
TIL FOLKET. På den andre sida vitner et dikt som «Petter Dass til sine sognefolk» om en dikter som respekterer og vil vel de vanlige menneskene han har rundt seg, påpeker Ola Bremnes.
Lad fiskeren oppfinde den grund, hvor torsken staaer, sit brød dermed at vinde, at han ey nøgen gaaer, Hjelp falden mand paa fod, at den sig du kan løse, der før gjældbunden stod!
skriver han her.
YTTERPUNKTER. – Petter Dass har mange ytterpunkter. Mye flott, men også noe som skjemmer, og som tida har gått forbi. Men alle paradoksene er jo også noe av det som gjør ham så spennende, sier Ola Bremnes.
– Vi mennesker forandrer oss, og er styrt av følelser og irrasjonelle ting. Sånn var Petter Dass også. Jeg tror at han verken var en helgen eller det motsatte. Men han skrev veldig fine dikt.
(Tekst og foto: Leif Steinholt 2016. Artikkel først publisert i Petter Dass-avisa, Helgelands Blads temaavis til Petter Dass-dagene 16. til 19. juni 2016)
Ola Bremnes bor nært havet. Det er også til inspirasjon.
Når en gammel venn går bort
En sentimental tekst om gamle helter.
OPPVEKST. For et par uker siden viste NRKs Lydverket et program om Lasse Myrvold, pioneren innen ny, norsk rock som døde av kreft 3. september. Konkret og usentimentalt snakket han om arbeidet med å spille inn ei siste plate før han ble innhentet av døden han visste snart ville komme. Myrvold ble 53 år.
To dager før julaften 2002 døde Joe Strummer, vokalist og frontfigur i den legendariske pønkegruppa The Clash. Dødsårsaka var hjerteinfarkt. Strummer ble 50.
Du innser to dager før en julaften, at «Glade jul» ikke blir lydsporet til julefeiringa di i år.
Du merker det når mennesker du har vokst opp med går bort. I en liten stabel i kjelleren hjemme ligger de to klassiske singelplatene som Myrvolds band The Aller Værste ga ut i januar og mai 1980, og minner meg stadig om jukebox’en jeg for lengst burde ha skaffet meg. Den ene har fortsatt prislappen på. 19 kroner og 50 øre kostet den.
I platesamlinga i stua er Clash-dobbeltalbumet «London Calling» blant de jeg har både på vinyl og CD. Den snart 27 år gamle vinylutgaven holdes godt bevart med plastomslag.
MINNER. En del av det å vokse opp, av det å bli voksen, er at du knytter minner til tida som har passert. Minnene blir som små knagger som du henger livet ditt på. Når du plukker dem ned og kikker på dem, sier de noe om hvor du kommer fra og hvor du har gått; om hvem du er, og hva du har blitt. Og vi har alle våre ikoner, som vi gjør plass for i minneboka når de ikke er her lenger. På den måten gir du også plass til en liten bit av deg sjøl.
Et av de fremste ikonene fra det tidlige 1960-tallet er John F. Kennedy, USAs siden myteomspunnede president. Jeg kan ikke huske da han ble skutt og drept i Dallas, Texas 22. november 1963. Det er kanskje ikke så rart. Jeg hadde ennå ikke rukket å fylle fem.
Men jeg mener sjøl å ha et klart minne fra da presidentens yngre bror, Robert, ble myrdet i juni 1968. At jeg var på besøk hos søskenbarna mine, at vi dreiv og lekte i gangen i kjelleretasjen i huset hvor de bodde, at vi plutselig løp opp trappa og inn i stua, og at de voksne var opprørt og snakket høyt om det som hadde skjedd. I ettertid tror jeg at det inntrykket som festet seg sterkest, var en følelse av at verden ikke var så uskyldig. Noe mørkt, hardt og voldsomt rykket nærmere.
Jeg kan også huske da Elvis Presley døde. Det var i august 1977, jeg hadde nylig kommet til USA som utvekslingsstudent, og mange av ungdommene rundt meg reagerte med vantro. – Have you heard? Elvis is dead!?! Men Elvis var aldri min mann. Han var en feit, dekadent og smått latterlig figur, som ravet rundt i oppstylta sirkuskostymer og hadde alt for store kinnskjegg. Og jeg har minner om en kald nord-norsk vinterdag da nyheten kom om at John Lennon hadde blitt skutt, i desember 1980. Lennon sto for noe, og var en å se opp til. Men han rakk å bli 40, og tilhørte en annen generasjon enn min, nesten dobbelt så gammel som meg som han var da de fire kulene traff.
IKKE GLADE JUL. Så sitter du der, en septemberdag i 2006, og plukker fram The Aller Værstes debutalbum «Materialtretthet» – også den blant de utvalgte vinylskivene som har blitt tildelt plastomslag, plata som ga dem Spelemannspris og en evig plass på tronen – og lar minnene strømme på. En seinsommerkveld i Oslo hvor en fyr med svart pannelugg og lang frakk solgte singelplater på gata. En kjellerklubb i Tromsø hvor svetten rant og alt kunne skje.
Eller, du innser to dager før en julaften, at «Glade jul» ikke blir lydsporet til julefeiringa di i år. I stedet henter du deg et glass aquavit og setter deg godt til rette. Så drar du fram innerposene til det beste dobbeltalbumet som noensinne har blitt laget, og lar en tung bass pumpe fram rytmen i «Guns of Brixton».
Sentimentalt? Ja. Nostalgisk? Joda. Men: Så mye mer. For det finnes et liv etter døden for gamle helter. I minnet, og i musikken.
(Litt frisert utgave av en tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blad 29. september 2006. Leif Steinholt 2006/2015)
Vil hedre han som drepte Olav den hellige
Mens Olav den hellige feires med spel og festivaler, vil Trænafestivalen hedre mannen som ga ham dødsstøtet: Tore Hund.
ET SPØRSMÅL TIL FROKOSTEN. – Hvorfor står det egentlig Tore Hund på T-skjorta di?
Spørsmålet fra samboeren kom en morgen vi satt og spiste frokost. Mellom munnfullene hadde hun lagt merke til noen ord aller øverst på festival-T-skjorta som nylig var brakt hjem fra Trænafestivalen.
«In memorial of Tore Hund», sto det der, med diskret skrift i en bue aller øverst, over tegninger av brennmaneter, måser og sjøstjerner.
Bob Hund er et svensk rockeband som kunne ha funket fint på Træna, mens Iggy Pop har sunget «I wanna be your dog»; også det noe som kunne ha passet bra på plagg fra en musikkfestival.
Men Tore Hund? En – for de som måtte ha hørt om mannen – ganske obskur viking?
Her måtte undersøkelser til.
UNDERSØKELSER. Ikke lenge etter suste noen tekstmeldinger ut av mobiltelefonen. Spørsmålene virket rimelig enkle: Hvorfor denne Tore Hund-påskriften? Og hvem sin idé var det?
– Helt ærlig, så vet jeg ikke, lød svaret fra Trænafestivalens styreleder Sverre Hyttan, som hadde sendt spørsmålet videre til avtroppende festivalsjef Anita Overelv.
– Tipper at hun har et svar, la han til.
Det hadde hun, da ei melding plinget inn:
– For at Tore Hund skal ta tilbake Nord-Norge.
Og: – Det er selvsagt Erlend «Viking» M Larsen sitt verk.
HELGEN OG DRAPSMANN. Før vi går videre, en liten historietime: 29. juli 1030 sto slaget på Stiklestad. Her falt Olav Haraldsson – seinere gjort til helgen, og kjent som St. Olav og Olav den hellige – i kamp mot en bondehær som skal ha telt intet mindre enn 14.400 mann. Blant bondeførerne var Hårek på Tjøtta – og Tore Hund. Og ikke bare det: Den samme Tore var én av tre som påførte Olav dødelig skade, da han – skal vi tro sagaskriver Snorre Sturlason – stakk ham med et spyd som gikk inn under brynja og opp i magen.
Tusen år etter feires Olav som den som innførte kristendommen i Norge, og en viktig nasjonsbygger. Ikke minst gjennom Olavsfestdagene, som foregår i Trondheim i disse dager, og Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, hvor årets siste forestilling foregikk onsdag.
Mens Tore Hund, kysthøvdingen med sete på Bjarkøy i Troms, har blitt skjøvet ut av historia. Og, i den grad han har en plass, først og fremst har fått den lite ærerike posisjonen som Olavs drapsmann.
(Les om Olav den hellige i Store norske leksikon ved å trykke her.)
(Les om Olavsfestdagene ved å trykke her.)
ØKONOMISK KONTROLL. – Skulle Olav få kontroll over hele Norge, måtte han få kontroll over finnskatten, fiskeriene og de andre ressursene i nord. Tore Hund og hans kumpaner var egentlig helter da de stilte opp på Stiklestad.
Et døgn har gått siden vi startet å sjekke bakgrunnen for Trænafestivalens Tore Hund-hint. Nå er Erlend Mogård-Larsen – festivalens gründer og åndelige far, fortsatt bookingansvarlig, og i fjor mottaker av Nordland fylkeskommunes kulturpris – langt inne i et resonnement om mannen.
– Hvorfor var de helter?
Svaret kommer uten betenkningstid:
– De forsvarte landet og landsdelen.
Tore Hund og hans kumpaner var egentlig helter da de stilte opp på Stiklestad.
Et raskt historiesveip: I 1028 flyktet Olav Haraldsson til Gardarike, i det som i dag er Russland, etter å ha vært konge i Norge siden 1015. Samme år har Knud den mektige, konge over Danmark og England, kommet til landet. Her har mange av stormennene hyllet ham som den nye kongen, blant annet som en reaksjon på Olavs knallharde og ofte brutale styre.
I 1030 vender Olav tilbake gjennom Sverige, sammen med en hær med både svenske, islandske og norske følgesmenn. 29. juli står slaget på Stiklestad, hvor Olav blir drept.
– Olav var egentlig en tyrann som ble til en helgen, mens Tore Hund forsvant ut av historiebøkene. Vi vet jo ikke hvor han dro etter Stiklestad. Spør du ungdom i dag hvem Tore Hund var, har de ikke peiling, sier Erlend Mogård-Larsen.
– En rød tråd i mye av det jeg holder på med, handler om å finne en identitet i kysten og kystkulturen. Mye i den nordnorske historia og kulturarven har blitt borte og forsvunnet. I en slik sammenheng synes jeg det er riktig å hente Tore Hund fram fra mørket, sier han.
MINNESMERKER. Minnesmerker og arrangementer som løfter fram Olav den hellige har vi som sagt svært mange av. For Tore Hund er det langt dårligere stelt. På Bjarkøy ved Harstad ble det i 1980 reist en bauta over Tore og hans ætt – mye mer er det ikke å snakke om.
Riktig nok finnes det en del gater rundt om i landet som er oppkalt etter Tore Hund: Både i Oslo, Verdal, Bodø, Sortland, Narvik, Andenes, Harstad, Bjarkøy og Gjesvær i Finnmark finner vi Tore Hunds gate eller Tore Hunds vei. Og i Mosjøen, der Tore Hunds gate går inn i gata som oppkalt etter hans gamle allierte fra slaget på Stiklestad – Håreks gate.
Mens Sandnessjøen, bare fire mil unna Håreks sete på Tjøtta, har en hel haug gater med navn fra ymse viking- og sagafigurer: Hårek, Torolv Kveldulfson, Harald Hårfagre, Øyvind Lambe, Sigurd Herse, Sigrid på Sandnes, eller rett og slett bare Vikingveien – men ingen oppkalt etter Håreks frende Tore.
(Se bilde av bautaen på Bjarkøy ved å trykke her.)
FORESLO BAUTA. En som er opptatt av å synliggjøre Tore Hund i det offentlige rom, er SVs stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes fra Troms. I fjor sommer gikk han ut i avisa iTromsø og foreslo at en Tore Hund-statue blir satt opp på toppen av Fløya, fjellpartiet som kneiser over ishavshovedstaden.
– He he. De var sagt i ei bisetning. Men det ble sjølsagt det store oppslaget, sier Fylkesnes når Helgelands Blad ringer.
– Men det stemmer at jeg vil ha Tore Hund fram i lyset. I dag vises han ikke. Mens det er laget en egen business rundt Olav den hellige som skal omsette for hundre millioner i året, sier han.
Fylkesnes, som har bakgrunn fra filosofi- og historiefagene, deler Erlend Mogård-Larsens analyse av hva som egentlig lå bak slaget på Stiklestad.
– Det handlet om kontrollen over ressursene i Nord-Norge. Man har jo brukt å si at fiskeriene i nord har bygd opp både Nidaros og Bergen. Hvis det er noe Tore Hund representerer, er det mobilisering mot makta som kom utenfra, sier han.
Hvis det er noe Tore Hund representerer, er det mobilisering mot makta som kom utenfra.
Det siste året har SV-politikeren brukt Tore Hund som et symbol på kampen mot den blåblå sentralmaktas behandling av provinsen i nord i debatt om alt fra kommuneøkonomi til oljeboring til fiskeripolitikk. Og han har tatt til orde for at det blir etablert et nasjonalt kunnskapssenter tuftet på Tore Hund tilknyttet universitetene i Tromsø og Nordland, som får ansvar for å utvikle forståelsen for eldre nordnorsk historie.
– Jeg har hatt dialog om det med historikere, og jeg pønsker på hvordan jeg kan drive det videre. Men dette kan ikke være en sånn politikergreie. Skal det bli noe av, krever det entusiasme i fagmiljøene, sier han.
Trænafestivalens bruk av Tore Hund har Fylkesnes sans for.
– Jeg har pleid å være fast gjest på festivalen, men kunne dessverre ikke være der i år. Men jeg har sett plakaten med påskriften – den var så liten at man la merke til den! Jeg synes det er veldig treffsikkert. Tore Hund passer godt inn i tenkninga rundt havfolket.
(Les om Torgeir Knag Fylkesnes’ bautaforslag ved å trykke her.)
(Les Torgeir Knag Fylkesnes’ kronikk i Dagbladet om Tore Hund ved å trykke her.)
(Les Torgeir Knag Fylkesnes’ innlegg på Stortinget 20. juni 2014 ved å trykke her.)
SAMME FEIL? Torgeir Knag Fylkesnes’ framstilling av Tore Hund har imidlertid ikke blitt stående uimotsagt. I en kronikk i Dagbladet i fjor anklaget middelalderhistoriker Stefan Figenschow ham for å begå de samme feilene som han anklager kirken for å ha gjort i glorifiseringa av Olav den hellige.
«Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske som Knag Fylkesnes vil ha det til. Som medlem av den tradisjonsrike Håløyg-slekten og dermed høytstående medlem av aristokratiet følte han seg sikkert truet av Olav Haraldsson og endringene han brakte med seg», skrev han.
Og: «Man kan også karakterisere Tore Hund og andre norske allierte som overløpere hvis samarbeid med en utenlandsk okkupasjonsmakt frembrakte Olav Haraldssons endelikt».
Bjarkøy-høvdingens motiver for å gå imot rikskongen var neppe så altruistiske som Knag Fylkesnes vil ha det til.
– Jeg prøver ikke å idyllisere Tore Hund, sier Fylkesnes om kritikken.
– Men jeg ser på ham som en representant for en reaksjon på Olavs herjinger. Og det var ei brutal tid de levde i. Vold var en del av det politiske.
– Tore støttet en konge fra Danmark som også ville være konge over Norge?
– Danmark og Norge var veldig sammenvevd på denne tida, og den danske kongen hadde mye kontakt med det norske. Sjølve ideen om Norge eksisterte heller ikke, så akkurat den kritikken synes jeg blir unyansert.
(Les Stefan Figenschows kronikk i Dagbladet ved å trykke her.)
LANDSFORRÆDERI. Den siste uka i juli ble Spelet om Heilag Olav vist fire ganger, i det som er bærebjelken i festivalen Olsokdagene på Stiklestad. Til nå har over 800.000 personer sett forestillinga som har blitt oppført på Nordens største friluftsteater i mer enn 60 år – helt siden 1954.
(Les mer om Spelet om heilag Olav ved å trykke her)
Denne gangen hadde spillet om Olavs fall en kritisk opptakt: Et par dager før første forestilling ble Frank Aarebrot, professoren i sammenlignende politikk som har gjort folkeforlystelse av foredraget der han forteller tusen års norgeshistorie på hundre minutter, intervjuet i Adresseavisen.
– Olav kom med en fremmed hær og angrep bøndene på Stiklestad, sa Aarebrot, og slo fast at Tore Hund og hans allierte var helter som forsvarte landet.
– Det var et forsvar mot en inntrenger som ble jaget ut av stormennene i 1028, før han vendte tilbake, sa han.
Aarebrot utdyper gjerne sine synspunkter om Tore Hund når Helgelands Blad slår på tråden.
– Olav var jo ikke lenger konge i Norge etter at han hadde flyktet i 1028. Knut den mektige hadde invadert Viken uten motstand og blitt utropt som konge, ladejarlene hadde latt seg rekruttere som hans vasaller, og Tore Hund var lojal mot dem, sier han.
– Statsrettslig var altså Knut regent. Bondehæren var derfor en lovlig norsk hær som støttet Norges konge – Knut den mektige. Vi kan godt si at det ville vært landsforræderi å ikke møte opp på Stiklestad for å kjempe mot inntrengeren Olav.
Vi kan godt si at det ville vært landsforræderi å ikke møte opp på Stiklestad for å kjempe mot inntrengeren Olav.
Aarebrot mener det er god grunn til å framheve Tore Hund som en nasjonal skikkelse man skal være stolt av.
– Han er en helt som ble gjort til skurk av kirken etter sin død, sier han.
Samtidig imøtegår han synet på Tore Hund som en forsvarer av det spesielt nordnorske.
– Begrepet Nord-Norge er ikke relevant for vikingetida. Menneskene på kysten levde langs det de kalte Norveger, både på Vestlandet og i Nord-Norge. Tore Hund gjorde først og fremst sin plikt ved å forsvare kongen.
– Hva tenker du om at Trænafestivalen trykker ord til minne om Tore Hund på plakater og T-skjorter?
– Det er jo morsomt, det. Det er sånt som PR-folk gjør.
KRISTNE MOT HEDNINGER. Da de to hærene tørnet sammen på Stiklestad, skal Olav etter hvert ha stått ansikt til ansikt med Tore Hund og gitt ham et hogg over skuldrene. Men sverdet beit ikke, og det så ut som om det røyk noe støv opp fra kofta Tore hadde på seg. Den var av reinskinn, og laget av samer. Siden utvekslet de to flere hogg, men Olavs sverd gjorde ingen skade når det traff kofta – alt ifølge sagaskriver Snorre.
I kongesagaen – som ble skrevet rundt 200 år etter Olavs død – blir dette gjort til at Tore hentet beskyttelse fra ei kofte laget av «trollkyndige finner» – altså hedensk, svart magi. Noe som passet godt med bildet kirka ville tegne av den kristne Olavs kamp mot hedningene.
I Snorres beskrivelse stikker Tore Hund et spyd opp i magen på Olav. Og ikke bare det: Spydet skal – ifølge sagaen – ha vært det det samme som ble brukt til å drepe Tores brorsønn Asbjørn. Tore Hund hadde nemlig også et personlig hevnmotiv i kampen mot Olav Haraldsson: Kong Olav skal ha sørget for at fire i Tores nærmeste familie ble drept – brorsønnen Asbjørn, søstersønnene Tore og Grjotgard, og faren deres Olve.
Tidligere kilder kan imidlertid tyde på at Tore ikke bar spyd i slaget på Stiklestad, kun sverd eller øks, forteller en artikkel i Norsk biografisk leksikon.
Hvis Olav ble stukket med et spyd, vil det sammenfalle med Jesu lidelser da han døde på korset. I Norsk biografisk leksikon blir en mulig sammenheng forklart slik: «I helgenlegendene var Kristi lidelse og død det mønstergivende utgangspunkt. (. . .) Tore Hund (ble) med tiden et motstykke til Longinus, den romerske ‘soldaten’ eller ‘høvedsmannen’ som stakk Jesus i siden mens han hang på korset.»
Vi gir ordet til Frank Aarebrot.
– Tore Hund var ingen vill hedning, sier han, og mener det er grunn til å tro at Tore også hadde tilsluttet seg den kristne tro.
– Vasallsystemet som han var en del av, forutsatte kristendom, sier han.
Aarebrot angriper også forestillinga om at slaget på Stiklestad sto mellom kristne og hedninger.
– Olav hadde rekruttert hæren sin i Gardarike, og der var det mange hedninger, mens mange av trønderne hadde blitt kristne. På Stiklestad var det sannsynligvis flere hedninger i Olavs hær enn i bondehæren.
På Stiklestad var det sannsynligvis flere hedninger i Olavs hær enn i bondehæren.
(Les artikkelen om Tore Hund i Norsk biografisk leksikon ved å trykke her.)
(Les om samekofter og koftene til Tore Hund ved å trykke her.)
MYTOLOGIEN. Denne reportasjen startet med et spørsmål om noen ord på ei T-skjorte. Festivalgründer Erlend Mogård-Larsen har blitt spurt om det samme.
– Ja, det er noen som har kommet og lurt på hva dette er for noe, og som vil vite mer. Ikke de store massene, men noen er det. Og det har jo vært et poeng å få folk til å bli nysgjerrige, sier han.
Siden starten i 2003 har Trænafestivalen stadig utviklet seg med nye lag rundt ei kjerne hvor mye har handlet om lokal identitet og kulturell forankring. For noen år siden kom festivalens egen trollfjellmytologi, bygd på historia om trollfjellene i nord. I år dukket altså Tore Hund opp.
Mogård-Larsen tror vi kommer til å se mer av Tore i tida som kommer, både på Trænafestivalen og i andre sammenhenger.
– Ja, definitivt. Tore Hund kan definitivt være til inspirasjon for havfolket, sier han.
Tore Hund kan definitivt være til inspirasjon for havfolket.
– Det er viktig å bruke arrangementer som Trænafestivalen også som et sted for å diskutere politikk, og hvordan Nord-Norge skal forvaltes. I fjor hadde vi debattmøter på festivalen, men det kokte bort i år. Det skyldtes sløvskap. Neste år skal det bli annerledes.
(Les om Martin Losviks trollfjell-illustrasjoner ved å trykke her.)
HUNDEN I OSS ALLE. Neste år er et helt år til. Fram til da, eller til neste gang du skulle støte på Tore Hund, kan du få gruble på svaret fra eks-festivalsjef Anita Overelv på et spørsmål som vi nesten glemte helt av:
– Er Tore Hund er en mann å hente fram i dag?
– Det bor en Tore Hund i oss alle.
(Reportasje opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave 31. juli/1. august 2015, Leif Steinholt 2015)
* I retrospekt: bob hund spilte på Trænafestivalen 2016
Store sirkler i katedralen. Anneli Drecker i Kirkhelleren, Trænafestivalen 2015. Anmeldelse, intervju og bilder.
Det er mulig å tegne noen store sirkler fra ei fjære i Nord-Norge, til den andre sida av kloden, og tilbake igjen. Anneli Drecker har gjort det. I havfolkets katedral Kirkhelleren smeltet alt sammen i et kraftfullt, bølgende hele.
SAMME SPRÅK. I Kirkhelleren, den store steingrotta på Sanna som årtusenene har formet til en mektig havets katedral, skjedde den store sammensmeltinga mot slutten av konserten, da Anneli Drecker klatret opp på den ruvende steinblokka midt i grotta, og framførte «Ocean’s organ».
Med ett var Arvid Hanssens naturnære lyrikk, med bilder fra fjæra og støa langt mot nord, og maoriene karakteristiske kapa haka, brakt hit fra New Zealand på den andre sida av kloden, ett og samme språk.
FJELLET OG MÅSEN. Anneli Drecker og hennes dyktige medmusikanter kom til konserten i Kirkhelleren med materialet fra albumet «Rocks & Straws», som kom ut i vår til strålende kritikker. Her har Drecker satt melodi til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av noen av Arvid Hanssens mest kjente dikt.
Hanssen (1932-1998) var født på Senja, og hentet næring til det han skrev i kystsamfunnene i Troms.
– Nå skal vi synge om havet og fjellet og måsen og knotten, sa Drecker da konserten startet. Så lokket gitarist Roger Ludvigsen lyden av kraftfulle brenninger fram fra strengene, og vi var i gang.
BRYLLUPSSANG. Kirkhelleren har blitt Trænafestivalens signaturscene, og Drecker kunne skue ut over et stort folkehav som fylte både golvet inne og knattene og knausene utenfor. Mesteparten av materialet de fikk høre var hentet fra «Rocks & Straws» – «Fisherman’s blues», «Waiting for a boat», «Come summer’s wind» – den siste Dreckers versjon av «Kom sommarvijnn», diktet som Tove Karoline Knutsen har tonesatt og gjort til en nordnorsk folkeskatt.
– Nå skal vi spille en sang som det ikke ble plass til på plata. Vanligvis begynner det å regne når vi spiller den, men nå kom sola! sa Drecker, mens skylaget der ute var i ferd med å vike. Så begynte hun på «Summer song».
To gamle, egne låter hadde hun også funnet fram, begge fra albumet «Tundra», som Drecker ga ut i 2001 etter å ha sluttet i Bel Canto. Hitlåta «All I know», og «Song of the skyloom», hvor teksten er et gammelt indianerdikt som takker naturen for gavene den gir oss.
Den samme sangen sang Drecker i Kirkhelleren for temmelig nøyaktig 15 år siden, da Trænafestivalen-gründer Erlend Mogård-Larsen og Britt Kramvig giftet seg der. Nå dedikerte hun sangen til paret, som satt ved bergveggen ikke mange meter unna, og så både genuint overrasket og glade ut.
BROTTSJØER. David Sylvians «Blackwater» fikk vi også høre. Men mest av alt handlet det om sangene bygd på diktene til Arvid Hanssen, smidd innenfor et tonespråk vi i mangel av et bedre ord må kunne kalle voksen pop, og fullt av nyanser – fra det vare og lengtende til det drivende, tunge.
Da Drecker klatret opp i høyden og «Ocean’s organ» fylte grotta, var drivet på sitt mest intense; som om brottsjøene slo mot de eldgamle steinveggene, mens maorienes kapa haka-rop hjalp oss gjennom bølgene, og med Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.
Dreckers store stemme i fri flukt over skumtoppene aller øverst.
Som ekstranummer fikk vi «Green leaves in the snow» i kontant rockeversjon, og med et publikum som hadde reist seg og rocket med. Hadde de stått i en robåt, ville det vært stor fare for velt.
Hvem vet, kanskje hadde noen maorier kommet til og berget oss?
(Anmeldelse opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, og med karakter 5 av 6 mulige. Leif Steinholt 2015)
LANG VEGS REISE
Under et lite innsmett på Röyksopps New Zealand-turné i 2012 sikret Anneli Drecker seg opptak av maorienes kapa haka. Nå lyder de sammen med Arvid Hanssens ord.
– Da jeg var på turné sammen med Röyksopp i New Zealand for tre år siden, hadde jeg én dag fri. Jeg hadde lenge hatt lyst til å gjøre opptak av kapa haka, og da fikk jeg det til, forteller Anneli Drecker.
Bestillingsverk
Konserten i Kirkhelleren er nettopp over, og Drecker har tatt seg tid til å fortelle om musikken folk nettopp fikk høre – Dreckers melodier til Roy-Frode Løvlands engelske gjendiktninger av Arvid Hanssens dikt, nylig utgitt på albumet «Rocks & Straws».
Løvland er musiker og tekstforfatter bosatt i Sørreisa. I 2011 spurte han Drecker om å sette toner til diktene, til et verk som skulle urframføres under markeringa av 80-årsdagen for Hanssens fødsel året etter.
Fiskere
Drecker hadde begynt å jobbe med prosjektet da hun var i New Zealand i 2012.
– Jeg møtte de fire sangerne i et lite studio, og forklarte hva teksten handlet om, sier hun.
– Da jeg hørte «Ocean’s organ» første gang, så jeg for meg nordnorske fiskere som sto og dro båten sin opp i fjæra?
Drecker smiler.
– Det er egentlig to kapa haka’er i sangen. Den ene av dem er en ro-kapa haka, en som handler om å ro, sier hun.
Etter at «Rocks & Straws» kom ut, har Drecker fått positive tilbakemeldinger fra New Zealand.
– De sier at å flette kapa haka inn i vestlig pop og rock ikke er noe som har blitt gjort før.
Under radaren
Musikken som nå er ute på plate, ble urframført på Berg på Dyrøya 28. juli 2012.
– Det har tatt lang tid før plata kom?
– Arbeidet med den har gått i rykk og napp, samtidig som jeg har holdt på med andre ting. Det har vært et sånt «under radaren»-prosjekt. Nå er jeg utrolig glad for at plata kom ut, og for at folk ser ut til å like den. For det var lenge høyst uklart om det kom til å bli noen plate.
Nå jobbes det med lansering i store markeder som USA og Tyskland.
– Hva kan dikt som har utspring i ei båtstø i Nord-Norge ha å si til et amerikansk publikum?
– Natur går aldri av moten. Dessuten handler diktene om mye mer enn natur. Arvid Hanssen bruker mange metafysiske bilder; et dikt som «Alone», for eksempel, kan like gjerne handle om en flyktning. Så tekstene er egentlig veldig aktuelle.
– Hvordan har det vært å sette ny melodi med engelsk tekst til «Kom sommarvijnn», som Tove Karoline Knutsen har gjort til nordnorsk folkeeie?
– Da jeg satte meg ned med teksten, skjønte jeg ikke hvilket dikt det var før musikken var ferdig. Hadde jeg visst det, hadde jeg nok ikke tort å røre det!
Sirkel sluttet
Anneli Drecker har ei spesiell tilknytning til Arvid Hanssen langt tilbake i tid: I 1982 spilte hun en av hovedrollene som jenta Margit i filmatiseringa av Hanssens roman «Søsken på Guds jord». Størsteparten av filmen ble spilt inn på Berg på Dyrøya, der «Rocks & Straws» ble urframført.
Det er med andre ord en stor sirkel som har blitt sluttet nå.
– Jeg var så heldig å møte Arvid Hanssen før premieren på filmen, og han gjorde et stort inntrykk. Jeg føler at jeg har vært i dialog med ham da musikken ble til, og har tenkt mye på ham. Det er melodier jeg har forkastet, fordi jeg syntes at teksten ikke kom ordentlig fram, sier Anneli Drecker.
(Intervju opprinnelig publisert i Helgelands Blads papirutgave for 13./14. juli 2015, Leif Steinholt 2015)
Trykk her, og les på wikipedia om maorienes kapa haka.
Trykk her, og les om Arvid Hanssen på hjemmesida til Arvid Hanssens minnestiftelse.
Det som blir borte
Alt har ei historie.
Alt har historier.
Maskinen på bakken,
delvis dekket av snø.
Hvem konstruerte den?
Hvem fikk den hit?
Hvem brukte den?
Hva fikk de betalt?
Rusten som sakte spiser opp metallet.
Hvor kom den første flekken?
Hvor fort spredte de seg utover?
Hvor har det blitt av flakene
som løsnet?
Når er alt fortært?
Hvor har det blitt av flakene som løsnet?
Når er alt fortært?
Den store fabrikkbygninga i
grå betong, slitt og sprukket.
Hvem var med på å sette den opp?
Hva tenkte de da de hørte om planen første gang?
Hvor lenge holdt de på før alt
sto ferdig? I sol? I sludd?
Når kom de hit for å tjene til
melk og brød?
Trappa bak vinduet.
Stanset en ung mann i den, som om
han ville se på utsikten mot sundet?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig,
i stillhet?
Ble de oppdaget?
Fikk de hverandre til slutt?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig, i stillhet?
Så mange historier.
Bygget står der fortsatt.
Og vet?
(Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blad 17. februar 2012, etter en tur til den gamle sildoljefabrikken på Bjørn på Dønna ti dager tidligere, mens jeg ventet på ferga til Sandnessjøen. Ofte er det de ikke planlagte avstikkerne som gir mest. Bjørn Sildolje- & Kraftfôrfabrikk kom i drift høsten 1919. Etter 1985 har det ikke vært industriell virksomhet i lokalene.)
Neneh Cherry: Tøffeste dama på Trænafestivalen
Noen konserter vibrerer i bevisstheten i mange år etter at siste tone døde ut. Konserten til Neneh Cherry & The Thing på Trænafestivalen ei natt i juli 2012 var en sånn konsert. Bildene er kanskje ikke så unike, men de sier litt om det som ble levert, tatt som de er i lydstormen på et par meters avstand. Så her er en liten reprise, først i bilder, så i tekst:
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Neneh Cherry flankert av saksofonist Mats Gustafsson, med bassist Ingebrigt Håker Flaten i bakgrunnen. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Mats Gustafsson vrenger hornet. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Neneh Cherry og ulven. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Det damper av trommis Paal Nissen-Love. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Neneh Cherry. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
Neneh Cherry – og et stort smil til slutt. Trænafestivalen 2012. Foto: Leif Steinholt
FOR TØFF TIL Å DØ
«Too tough to die» – for tøff til å dø – heter ei av låtene på det kritikerroste albumet «The Cherry Thing», som kom ut for en måneds tid siden.
– Ja. Det er jammen det du er, Neneh Cherry, tenkte jeg da konserten i sceneteltet De syv søstre var ferdig ti over halv tre natt til fredag.
Da hadde den svensk-amerikanske artisten og hennes tre kumpaner levert en konsert som er noe av de råeste hørt og sett på svært lenge. Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.
Ei oppvisning i den vanskelige kombinasjonen øm innlevelse og monumental kick ass-mentalitet.
Noen raske fakta: Den legendariske jazzkornettisten Don Cherry var Neneh Cherrys stefar. I 1988 toppet hun hitlistene med den spretne poplåta «Buffalo Stance». I 1996 var hun høyt oppe med «7 Seconds» sammen med Youssou N’Dour. Hele vegen har hun samarbeidet med en drøss musikere i forskjellige sjangre. For å nevne litt.
I fjor fant Cherry sammen med jazztrioen The Thing: Mats Gustafsson, saksofon, Ingebrigt Håker Flaten, bass, og Paal Nissen-Love, trommer. En svensk-norsk trio som har høstet jubel for pønka frijazzversjoner av låter plukket fra et bredt musikalsk landskap, og som har hentet navnet sitt fra ei Don Cherry-låt.
I De syv søstre fikk vi materialet fra «The Cherry Thing» – pluss litt til. Konserten åpnet med en snerrende støysymfoni hvor Cherry hørtes ut som det ulvelignende dyret som prydet genseren hun hadde på seg. Derfra stupte de inn i nevnte «Too tough to die»; Håker Flaten og Nissen-Love bakerst med en blytung og piskende grunnmur, Gustafsson i ekstatiske løp på saksofonen, og Cherry som den tøffeste – og vakreste – dama du har sett.
Sånn fortsatte det i godt og vel en time og et kvarter, fra den vare og drømmende «Dream Baby Dream» til en urseig versjon av The Stooges-klassikeren «Dirt» som ville fått Iggy Pop til å skinne av glede.
– For en fantastisk plass dere har. Så vakker og fin, sa Neneh Cherry og smilte til publikum.
For en fantastisk konsert du leverte, tenkte jeg. Du og den fantastiske tingen du har med deg.
(Leif Steinholt 2012. Anmeldelse publisert i Helgelands Blad 6. juli 2012)
. . . og det ble morgen, fjerde dag
Soloppgang den fjerde dag. Foto: Halvor Hilmersen
Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.
Sånn står det i 1. Mosebok, til slutt i verset som forteller om hvordan Gud skapte sola og månen til å herske over dagen og natta og skille lyset fra mørket.
Søndag opprant den fjerde dagen til Trænafestivalen – dagen da det egentlig skal være over. Fram til da hadde sola stort sett vært fraværende under hele festivalen, bortsett fra noen små glimt tidlig lørdag kveld. Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.
Så sendte den sine varme stråler mot de flere hundre menneskene som hadde samlet seg på høyden ved Petter Dass-kapellet på Husøy.
Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.
Inne i kapellet laget Biosphere – ellers kjent som ambientlegenden Geir Jenssen – musikk foran de 60-70 som hadde klart å presse seg sammen på golv og langs vegger. Utenfor sto store høyttalere, og lot de pulserende tonene smyge seg over bergene og lyngen og markblomstene og kjærtegne himmel, hav og ører.
I snart en time hadde han spilt, stående rett framfor ei altertavle som viser en mann med skjegg som noen kaller Vår Herre i ferd med å sende lys ned over fjellene på øya Sanna, rett over sundet fra kapellet. Nå skjedde det altså; tavlebildet transformert til virkelighet, ei himmelsk åpenbaring; solstrålene som først fikk gresset på fjellsida til å flamme opp i heftig grønt, før de traff den hvite kapellveggen og menneskene som sto, satt og lå på hauger og knatter rundt kapellet.
Noen jublet. Noen skålte. Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.
Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.
Og Gud så at det var godt, står det i bibelverset om natta og lyset og morgenen den fjerde dag.
Søndag morgen klokka fem på fire ved Petter Dass-kapellet kunne mange skrevet at de så nøyaktig det samme, hedninger som troende – alle vendt mot solskiva som atter sendte sitt lys ned mot jorda og noen øyer langt ute i havet.
(Lettere frisert utgave av en tekst som sto på trykk i Helgelands Blad mandag 15. juli 2013)
Biosphere i Petter Dass-kapellet. Foto: Leif Steinholt
Requiem for en veg
REGN. Øyfjellet har tatt den store, grå sørgekappa på. Små ringer sprer seg på overflata hver gang en regndråpe treffer vannpyttene på den svarte asfalten i bygryta nedenfor. Det gule løvet som har samlet seg i pyttene begynner å bli brunt.
På holdeplassen ved jernbanestasjonen klyver jeg om bord i bussen. Finner meg et sete et stykke bak midten, slik jeg pleier. Kikker ut.
Grått vær, grått regn, flimrende utsikt gjennom et slør av grått. En dråpe renner sakte nedover vinduet; etterlater seg ei lang, tynn stripe, før den stanser nederst ved karmen hvor den sakte vokser og ligger og vibrerer ei stund, før tyngdekrafta krever sitt og den faller ned.
Så starter bussen. Snart ruller vi ut av Mosjøen med kurs mot Sandnessjøen.
– Dette blir en av de siste kjøreturene langs Mosjøvegen, tenker jeg.
Snart ruller vi ut av Mosjøen med kurs mot Sandnessjøen.
FORBANNET VÆRE. Mosjøvegen, Tovenvegen, Fjordvegen, Sandnessjøvegen. Hva de enn kaller deg: Den gud som måtte finnes skal vite at jeg har forbannet deg.
Jeg kan huske fotballturer fra Sandnessjøen til Mosjøen på det for lengst forgagne 1970-tallet, i ei helt anna tid, da vegen manglet asfalt på det siste stykket, og vaskebretthullene som perforerte vegdekket var en vel så vanskelig motstander som mosjøværingene som planla å mose oss på grusbanen på Kippermoen, der jeg satt og holdt pusten og svelget for å tvinge ned spyet som ville ut.
Og jeg kan huske håndballturen hvor en varebil var transportmiddel, og det var vinter, og vi hadde det travelt for å rekke ferga over sveet, for Helgelandsbrua var ennå ikke bygd. Og føreren presset på, samtidig som han skulle holde oss unna grøfta, og ferga hadde gått da vi endelig kom fram til Leinesodden.
Og jeg kan huske traileren som sperret vegen i en av de trange svingene der fjellet møter havet i en loddrett vegg, og vegen liksom bare er hogd rett inn i berget av ei sterk, usynlig hånd, og jeg hadde blitt voksen, og ungene i baksetet lurte på hvor lenge vi måtte vente, mens køen av billys vokste bak oss, og store, våte snøfiller falt ned gjennom mørket.
Men jeg kan også huske sola som skinte på snøen i De syv søstre da jeg kom kjørende utover langs Vefsnfjorden, og hvor annerledes fjellrekka ser ut når du er vant til å se den fra den andre sida. Bølgene som holdt danseoppvisning da de ble pisket opp av vinden, og lyset som traff det hvite skummet som blåste av toppene. Nisene som brøt havoverflata med ryggen i en fin, rund bue, og prustinga som hørtes så godt da jeg tok en pause for å strekke på beina.
Men jeg kan også huske sola som skinte på snøen i De syv søstre da jeg kom kjørende utover langs Vefsnfjorden, og hvor annerledes fjellrekka ser ut når du er vant til å se den fra den andre sida.
KRATTSKOG. To uker etter bussreisen i det grå oktoberregnet kjører jeg Mosjøvegen igjen, i min egen bil denne gangen, en kjølig dag med skarp sol og knallblå himmel. Litt før Grøftvikatunnelen stanser jeg, og går ut.
Tunnelen ble tatt i bruk så seint som i 1984, og går gjennom en fjellhammer som du tidligere kjørte rundt. Den gamle vegen er ikke lett å se når du kommer kjørende, men den er der fortsatt.
Jeg skritter over autovernet, og kommer ned i tett krattskog. Et smalt tråkk går gjennom krattet. På den andre sida vider terrenget seg ut. En vegbane trer tydelig fram, overgrodd med mose, busker og små trær, men like fullt en fordums veg.
Til venstre går berget bratt oppover; et sted står noe som ligner på et spett fast i en sprekk, kanskje en rest fra sikringsarbeid mot løse steiner fra da bilene kjørte her. Til høyre kan jeg se rett ned i havet hvis jeg går bort til kanten og lener meg litt utover. Gammel kantstein står fortsatt igjen, dekket av tjukk mose som lyser grønt i sollyset.
Når Toventunnelen åpner, skal Mosjøvegen stenges på to plasser. Stykket som ligger mellom sperringene skal, ifølge planleggerne i Statens vegvesen, ikke lenger bli vedlikeholdt.
– Slik som det er her vil det se ut der om noen år, tenker jeg, rusler tilbake til bilen, og føler at jeg allerede har begynt å savne noe.
(Leif Steinholt 2014. Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blads temaavis Tunnel!, gitt ut i forbindelse med åpninga av Toventunnelen 31. november 2014)
DIKT OG DONT 