Moder Sol synker glødende i havet, og gjenoppstår i flammer. Trænafestivalen 2015, siste natt.

Musikken nede på sletta er bare en jevn dur som vi egentlig ikke legger merke til, for det er ikke dit vi trekkes, men opp på en høyde, der et helt annet spill åpenbarer seg; et glødende teppe strukket langs horisonten og oppover, høyt over oss, og ei rund, dirrende glo aller nederst, nå vibrerer den i litt mørkere rødt før den løser seg opp og blir borte; en siste dødsdans på festivalens aller siste kveld og natt.

Så er det som om alt rundt oss hviler i et lysegrått slør ei kort stund før den stiger opp av havet, ei lysende kule i full fyr; Moder Sol gjenoppstått, vi kan føle flammene mot huden her vi står en uendelighet unna.

Og vi tenker at vi ikke skal være slaver av den, men at den skal gi oss styrke som kan sette slaver fri.

(Leif Steinholt 2015)

Trykk på bildene for å få dem større.

Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Sola synker mot havet. Træna, litt etter midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Ei rød kule brenner i det fjerne, Træna, litt over midnatt 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Et glødende slør over himmelen, Træna, litt over midnatt 12. juli. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt
Tidlige solstråler treffer skulpturen, Træna, tidlig morgen 12. juli 2015. Foto: Leif Steinholt

. . . og det ble morgen, fjerde dag

Sola

Soloppgang den fjerde dag. Foto: Halvor Hilmersen

Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.

Sånn står det i 1. Mosebok, til slutt i verset som forteller om hvordan Gud skapte sola og månen til å herske over dagen og natta og skille lyset fra mørket.

Søndag opprant den fjerde dagen til Trænafestivalen – dagen da det egentlig skal være over. Fram til da hadde sola stort sett vært fraværende under hele festivalen, bortsett fra noen små glimt tidlig lørdag kveld. Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.

Så sendte den sine varme stråler mot de flere hundre menneskene som hadde samlet seg på høyden ved Petter Dass-kapellet på Husøy.

Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.

Inne i kapellet laget Biosphere – ellers kjent som ambientlegenden Geir Jenssen – musikk foran de 60-70 som hadde klart å presse seg sammen på golv og langs vegger. Utenfor sto store høyttalere, og lot de pulserende tonene smyge seg over bergene og lyngen og markblomstene og kjærtegne himmel, hav og ører.

I snart en time hadde han spilt, stående rett framfor ei altertavle som viser en mann med skjegg som noen kaller Vår Herre i ferd med å sende lys ned over fjellene på øya Sanna, rett over sundet fra kapellet. Nå skjedde det altså; tavlebildet transformert til virkelighet, ei himmelsk åpenbaring; solstrålene som først fikk gresset på fjellsida til å flamme opp i heftig grønt, før de traff den hvite kapellveggen og menneskene som sto, satt og lå på hauger og knatter rundt kapellet.

Noen jublet. Noen skålte. Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.

Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.

Og Gud så at det var godt, står det i bibelverset om natta og lyset og morgenen den fjerde dag.

Søndag morgen klokka fem på fire ved Petter Dass-kapellet kunne mange skrevet at de så nøyaktig det samme, hedninger som troende – alle vendt mot solskiva som atter sendte sitt lys ned mot jorda og noen øyer langt ute i havet.

(Lettere frisert utgave av en tekst som sto på trykk i Helgelands Blad mandag 15. juli 2013)

Bios

Biosphere i Petter Dass-kapellet. Foto: Leif Steinholt