Du var en soldat.
Løp sammen med hundene,
over kirkegårder og søppelfyllinger,
på leiting etter spor fra
det som hadde vært,
og noen bein å gnage på.
Geværet ditt var den rustne spaden
du brukte til å grave med,
lag for lag, gjennom
gamle knokler og bortgjemte historier,
fortellinger som skulle ligge nederst
i det store, svarte hullet,
bli borte for alltid,
fra evighet og til evighet.

Hundene bjeffet mot månen
før den forsvant bak en sky.
Det begynte å bli kaldt.
Men du grov,
i din egen lille, store krig.

(Leif Steinholt 2015)