Å bære en treåring på skuldrene

Av og til, hvis vi må gå langt,
pleier treåringen å sovne på skuldrene mine

Jeg bruker å kjenne det;
hvordan kroppen hennes sakte synker sammen,
og hvordan hun hviler hodet sitt oppå hodet mitt

At hun sover, gjør henne tyngre å bære
Jeg må holde ryggen rett og gå med jevne skritt,
samtidig som jeg holder henne fast med hendene rundt leggene,
for at hun ikke skal skli til sida sånn at balansepunktet glipper
og hun begynner å falle

Hvis jeg kommer til et sted der avstand eller høydeforskjell
gjør det vanskelig å holde den jevne rytmen,
for eksempel en bekk eller ei trapp over et gjerde,
må jeg være ekstra oppmerksom på hvordan jeg beveger meg;
holde rygg, skuldre og hode i samme rette vinkel
mens føttene og beina utligner forskjellen

Når jeg går sånn, rett i ryggen og unaturlig stiv i stegene,
har jeg tenkt på andre fedre som bærer en sønn eller ei datter
på skuldrene andre steder i verden

Kanskje vekk fra den rykende ruinen som var byen som de nettopp bodde i
Kanskje forbi ei slette i skogen der det ligger mange døde
Kanskje over et fjellpass på veg mot et mål de vet veldig lite om,
i ei lang rekke sammen med mange andre,
eller helt aleine, i mørket, mens det snør og vinden biter

Klarer han å holde den jevne rytmen?
Sover barnet?
Hvor lenge går de sånn?

Jeg vet at det er en umulig tanke;
at noen kanskje vil kalle den både absurd og rar,
og at jeg aldri fullt ut vil kunne forstå hvordan de jeg tenker på faktisk har det

Allikevel tenker jeg at den burde blitt tenkt av flere

(Leif Steinholt 2018)

Lyset

Frampek

En dag skal du savne alt dette

Foten til en liten kropp som sparker deg
i ansiktet der den ligger feilvendt
oppå dyna og ikke vil sove,
og du vet at snart begynner en ny dag

Rotet som du tråkker på når du prøver
å forsere det som skal være et stuegulv

Malingflekkene i vinduskarmen,
blyantklodderet på døra,
tusjflekken i sofaen som ikke vil gå bort

Små ting som peker framover fra liv
som ikke har levd så lenge,
men som nå skal vokse og gro til et punkt
langt utenfor din rekkevidde
raskere enn du aner

Du vet det bare ikke

(Leif Steinholt 2017)

img_0312

Til den minste

Har du sett så liten knert?
Nesa er ei lita ert!
Håret er som silkedun,
fine fjon i dyna lun

Munnen er en blyantstrek,
lette spor fra barnelek
Øynene en sprekk så smal,
bakom er en vid, stor dal

Fingrene – ti ørsmå skudd;
løv når vår har vinter’n snudd
Neglene små blanke skjell
på ei strand en sommerkveld

Fine, lille nurket vårt
Alt på deg er bitte smått
En gang blir du også stor
Verdensborger på vår jord

(Leif Steinholt 2015)

Minst