Et sted for dikt, rim og regler for små og store. Og noen observasjoner om verden rundt oss. Laget og levert av Leif Steinholt
Strenge-pappa er så sint,
stadig vekk han flyr i flint
Snille-mamma er så mild,
spør meg alltid hva jeg vil
Strenge-far har barn fra før,
kanskje det ham sliten gjør?
Snille-mor er ganske ny,
smelter av litt tåregny
Sjøl så er jeg bare to,
men en ting jeg fort forsto:
Splitt og hersk gir rask suksess,
elegant innflytelse!
(Leif Steinholt 2015)
Du hadde gitt alt. Nå hang du i tauene, som en litt for dårlig trent tungvektsbokser som har overlevd 14 runder og venter på den 15., tre evige minutter; tid som aldri tar slutt. Et blylodd rundt hodet, tinningene som verker, blodet som pumper; blod i nyrene, blod i panna, blod som renner ned fra den knekte nesa. Kroppen som skriker at den vil hvile nå, legge seg ned, sove, som om slaget som sender den i golvet for siste gang vil komme som en befrielse, mens noe annet driver den til å holde på, stå oppreist så lenge den orker; en drift den har i seg, redselen for å dø?
Jeg så på klokka. Den passerte snart 11.30. Du var bare to år og tre måneder, og hadde våkna og stått opp med fuglene ti minutter på 5.
Bråkebøtta Tidlig Opp
hadde lopper i sin kropp
Bråkebøtta Gi Full Klem
spilte trommer klokka 5
Bråkebøtta Kjapp Som Få
syntes det var gørr å gå
Bråkebøtta Som En Vind
tok no’n raske dansetrinn
Bråkebøtta Løpe Rundt
hadde hodet fullt av stunt
Bråkebøtta Hui Og Hei
tømte hylla i en fei
Bråkebøtta Rask På Fot
kombinerte fart med rot
Bråkebøtta Flytte På
visste hvor alt skulle stå
Bråkebøtta Rask På Fot
kombinerte fart med rot
Bråkebøtta Full Musikk
snurret rundt med flakk og flikk
Bråkebøtta Rocketroll
dundret på en kasseroll
Bråkebøtta Lage Lyd
hylte høyt i gledesfryd
Bråkebøtta Gjøre Alt
– plutselig i søvne falt
(Leif Steinholt 2015)
Når lyset gløde
Når lyset flamme
Når lyset leve midt på natta
Da våkne trollan
Da våkne gudan
Da våkne de som vil ha skattan
De som vil ha rett til alt
Brød og vin og jord og salt
Vi står og ser
Vi står og ber
Det’ nå’n som alltid vil ha mer
Når mørket mettes
Når mørket tettes
Når mørket kjem og lyset flykte
Da skal vi våkn opp
Da skal vi vander
Da skal vi gå med tente lykte
Nå’n går aleine, nå’n i flokk
og leite etter tapte tråkk
Kor vegen går?
Kor mange år?
E håpe kanskje nå’n forstår
(Leif Steinholt 2015)
Himmelen gråter en grå gråt, tårene treffer frontruta og renner sakte nedover, som på et gjennomsiktig kinn, før farta presser dem ut til sidene og de slynges ut i kosmos.
Himmelen er av bly, blyregn, blygråt, tårer av bly; sakte trykker den oss ned, sakte forsvinner vi, så sakte at vi ikke merker det før vi er helt borte.
Er det derfor den gråter?
(Leif Steinholt 2015)
Gå sakte. Et dikt og en sang om å komme fram.
Gå sakte
Gå sakte
Over berget
Mjuke skritt
Se deg for
Alt skal bli bra
Gå sakte
Følg sporet
Gjennom lyngen
Langs stranda
Du skal finne fram
Gå sakte
Kjenn vinden
Bak åsen
Lyser bålet
Du er framme snart
(Leif Steinholt 2010)
Fri som fuglen
Svevende, høyt over alt
Utsikten der oppe
Det som alle drømmer om
Ikaros parkert i Janteland
Alt har ei historie.
Alt har historier.
Maskinen på bakken,
delvis dekket av snø.
Hvem konstruerte den?
Hvem fikk den hit?
Hvem brukte den?
Hva fikk de betalt?
Rusten som sakte spiser opp metallet.
Hvor kom den første flekken?
Hvor fort spredte de seg utover?
Hvor har det blitt av flakene
som løsnet?
Når er alt fortært?
Hvor har det blitt av flakene som løsnet?
Når er alt fortært?
Den store fabrikkbygninga i
grå betong, slitt og sprukket.
Hvem var med på å sette den opp?
Hva tenkte de da de hørte om planen første gang?
Hvor lenge holdt de på før alt
sto ferdig? I sol? I sludd?
Når kom de hit for å tjene til
melk og brød?
Trappa bak vinduet.
Stanset en ung mann i den, som om
han ville se på utsikten mot sundet?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig,
i stillhet?
Ble de oppdaget?
Fikk de hverandre til slutt?
Kom ei jente ned, forbi, og strøk ham forsiktig over ryggen; ei hand under skjorta, hud mot hud, forsiktig, i stillhet?
Så mange historier.
Bygget står der fortsatt.
Og vet?
(Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blad 17. februar 2012, etter en tur til den gamle sildoljefabrikken på Bjørn på Dønna ti dager tidligere, mens jeg ventet på ferga til Sandnessjøen. Ofte er det de ikke planlagte avstikkerne som gir mest. Bjørn Sildolje- & Kraftfôrfabrikk kom i drift høsten 1919. Etter 1985 har det ikke vært industriell virksomhet i lokalene.)
Du var et vindpust
som streifet meg
Men nok til at
du fikk meg til å skjelve
Jeg var et løv
som lettet fra bakken
før det falt ned igjen
Men aldri helt i ro
Nå er jeg ei løvkrone
i vinden
(Leif Steinholt 2010)
«Plastblomster i et vindu kan også visne», tenkte han da han gikk forbi det engang grønne huset der malingen hadde flasset av.
«Akkurat som menneskene».
Nedenfor vinduet strakk noen røde tulipaner seg oppover mot lyset; i den skarpe sola kastet de svarte skygger mot veggen. På den andre sida av gata gikk to eldre kvinner kledd i grått forbi, den ene skulte på ham før de fortsatte nedover mot byen. Akkurat da gikk døra opp.
Bilde: Vegg i vårsol. Sandnessjøen 18. mai 2015.
DIKT OG DONT 