Konseptvalgutredning

En hyllest til landets samferdselsbyråkrater og hedersmannen Jan Erik Vold.

Konsept

Konseptvalgutredning
Knopsetvaglutredning
Knespotgavlurtending
Gonseptvalkutgrednin
Onpestvalkutdreggnin
Ponestkvalturdeggnni
Peniskurtvogntangled
Svanglurktetningdepo
Slurvaginnntepedokgt
Svadlurnonnetiggpekt
Stoinkgrunnveldepagt
Tinglevognsprutedank
Tungetalevognsprikdn
Runkestingeplogvandt
Utstankpiggrennevold
Vogtunderstankpingle
Kuntelosvingtrangdep
Kontelusgvintangdrep
Kinsaptvoldgutrenneg
Konseptredningutvalg
Utvalgredningkonsept

(Leif Steinholt 2014)

Voggevise (for to liv)

Her:

Sov no, lille jente
Drømmen ska deg hente
Over fjell og over sky
heilt til neste morgengry
Himmel’n full av stjerne’
vinke i det fjerne

Sov no inn i senga
Drømmen gir deg venga
Opp til stjernan flyg du fort
gjennom månens lyse port
Jorda så langt unna
smile mens ho blunda

Sov no inn, du lille
Drøm om alt du ville
Drømmeferd i stjerneland
Alt kan skje og alt går an
Far din søv ved sia
mens du tar deg tida

Der:

Sov no, lille jente
Drømmen ska deg hente
Ingen krig og våpengny
skal få vekk’ deg opp på ny
Ingen drønn i mørket
Ikkje blod å tørke

Sov no inn i senga
Drømmen gir deg venga
Ingen stank fra ild som brenn
kroppen til din beste venn
Ingen brann som sluke
huset dokker bruke

Sov no inn, du lille
Drøm om alt du ville
Ingen skrik på far og mor
Ingen gråt for lillebror
Ingen barn som flykte
Ikkje meir å frykte

(Leif Steinholt 2014)

Voggevise

 

Morgenreise i Funchal

Lille Propell ville ut og fly
sjøl om dagen var ganske ny
«Mørke er bra», tenkte Lille Propell,
«da ser jeg stjerner hvis jeg har hell»

Lille Propell likte byens skinn
Lys fra biler som glødende vind
Smilte og lo på sin tidlige flight
in the big city with lights so Bright

(Leif Steinholt 2014)

Funchal

Lille søte grøta

Lille søte grøta,
finere enn fløta
Hun har store smilehull
som er lagd av ekte gull
Lille søte grøta,
finere enn fløta

Lille søte sprella,
kvikkere enn snella
Hun tar tak med hender små
Snart så skal hun ut og gå
Lille søte sprella,
kvikkere enn snella

Lille søte prompa,
tøffere enn ompa
Hun kan fise kjempefjert
med sin runde, myke stjert
Lille søte prompa,
tøffere enn ompa

Lille søte sinna,
sintere enn binna
Hun kan lage kjempelyd
Skrike så det er en fryd
Lille søte sinna,
sintere enn binna

Lille søte skatta,
trøttere enn natta
Hun kan sovne inn så godt
Drømme om et hav så blått
Lille søte skatta,
trøttere enn natta

(Leif Steinholt 2013)

Søta

. . . og det ble morgen, fjerde dag

Sola

Soloppgang den fjerde dag. Foto: Halvor Hilmersen

Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.

Sånn står det i 1. Mosebok, til slutt i verset som forteller om hvordan Gud skapte sola og månen til å herske over dagen og natta og skille lyset fra mørket.

Søndag opprant den fjerde dagen til Trænafestivalen – dagen da det egentlig skal være over. Fram til da hadde sola stort sett vært fraværende under hele festivalen, bortsett fra noen små glimt tidlig lørdag kveld. Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.

Så sendte den sine varme stråler mot de flere hundre menneskene som hadde samlet seg på høyden ved Petter Dass-kapellet på Husøy.

Men klokka 03.55 skjedde det: Solskiva steig sakte, men bestemt, fram over en sky, etter å ha brukt lang tid på et gyllent fargespill langt der ute i horisonten, som et slags feste mellom himmelen og havet.

Inne i kapellet laget Biosphere – ellers kjent som ambientlegenden Geir Jenssen – musikk foran de 60-70 som hadde klart å presse seg sammen på golv og langs vegger. Utenfor sto store høyttalere, og lot de pulserende tonene smyge seg over bergene og lyngen og markblomstene og kjærtegne himmel, hav og ører.

I snart en time hadde han spilt, stående rett framfor ei altertavle som viser en mann med skjegg som noen kaller Vår Herre i ferd med å sende lys ned over fjellene på øya Sanna, rett over sundet fra kapellet. Nå skjedde det altså; tavlebildet transformert til virkelighet, ei himmelsk åpenbaring; solstrålene som først fikk gresset på fjellsida til å flamme opp i heftig grønt, før de traff den hvite kapellveggen og menneskene som sto, satt og lå på hauger og knatter rundt kapellet.

Noen jublet. Noen skålte. Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.

Noen bare smilte i rein andektighet. En svenske leste et dikt.

Og Gud så at det var godt, står det i bibelverset om natta og lyset og morgenen den fjerde dag.

Søndag morgen klokka fem på fire ved Petter Dass-kapellet kunne mange skrevet at de så nøyaktig det samme, hedninger som troende – alle vendt mot solskiva som atter sendte sitt lys ned mot jorda og noen øyer langt ute i havet.

(Lettere frisert utgave av en tekst som sto på trykk i Helgelands Blad mandag 15. juli 2013)

Bios

Biosphere i Petter Dass-kapellet. Foto: Leif Steinholt

Requiem for en veg

REGN. Øyfjellet har tatt den store, grå sørgekappa på. Små ringer sprer seg på overflata hver gang en regndråpe treffer vannpyttene på den svarte asfalten i bygryta nedenfor. Det gule løvet som har samlet seg i pyttene begynner å bli brunt.

På holdeplassen ved jernbanestasjonen klyver jeg om bord i bussen. Finner meg et sete et stykke bak midten, slik jeg pleier. Kikker ut.
Grått vær, grått regn, flimrende utsikt gjennom et slør av grått. En dråpe renner sakte nedover vinduet; etterlater seg ei lang, tynn stripe, før den stanser nederst ved karmen hvor den sakte vokser og ligger og vibrerer ei stund, før tyngdekrafta krever sitt og den faller ned.

Så starter bussen. Snart ruller vi ut av Mosjøen med kurs mot Sandnessjøen.

– Dette blir en av de siste kjøreturene langs Mosjøvegen, tenker jeg.

Snart ruller vi ut av Mosjøen med kurs mot Sandnessjøen.

FORBANNET VÆRE. Mosjøvegen, Tovenvegen, Fjordvegen, Sandnessjøvegen. Hva de enn kaller deg: Den gud som måtte finnes skal vite at jeg har forbannet deg.

Jeg kan huske fotballturer fra Sandnessjøen til Mosjøen på det for lengst forgagne 1970-tallet, i ei helt anna tid, da vegen manglet asfalt på det siste stykket, og vaskebretthullene som perforerte vegdekket var en vel så vanskelig motstander som mosjøværingene som planla å mose oss på grusbanen på Kippermoen, der jeg satt og holdt pusten og svelget for å tvinge ned spyet som ville ut.

Og jeg kan huske håndballturen hvor en varebil var transportmiddel, og det var vinter, og vi hadde det travelt for å rekke ferga over sveet, for Helgelandsbrua var ennå ikke bygd. Og føreren presset på, samtidig som han skulle holde oss unna grøfta, og ferga hadde gått da vi endelig kom fram til Leinesodden.

Og jeg kan huske traileren som sperret vegen i en av de trange svingene der fjellet møter havet i en loddrett vegg, og vegen liksom bare er hogd rett inn i berget av ei sterk, usynlig hånd, og jeg hadde blitt voksen, og ungene i baksetet lurte på hvor lenge vi måtte vente, mens køen av billys vokste bak oss, og store, våte snøfiller falt ned gjennom mørket.

Men jeg kan også huske sola som skinte på snøen i De syv søstre da jeg kom kjørende utover langs Vefsnfjorden, og hvor annerledes fjellrekka ser ut når du er vant til å se den fra den andre sida. Bølgene som holdt danseoppvisning da de ble pisket opp av vinden, og lyset som traff det hvite skummet som blåste av toppene. Nisene som brøt havoverflata med ryggen i en fin, rund bue, og prustinga som hørtes så godt da jeg tok en pause for å strekke på beina.

Men jeg kan også huske sola som skinte på snøen i De syv søstre da jeg kom kjørende utover langs Vefsnfjorden, og hvor annerledes fjellrekka ser ut når du er vant til å se den fra den andre sida.

KRATTSKOG. To uker etter bussreisen i det grå oktoberregnet kjører jeg Mosjøvegen igjen, i min egen bil denne gangen, en kjølig dag med skarp sol og knallblå himmel. Litt før Grøftvikatunnelen stanser jeg, og går ut.

Tunnelen ble tatt i bruk så seint som i 1984, og går gjennom en fjellhammer som du tidligere kjørte rundt. Den gamle vegen er ikke lett å se når du kommer kjørende, men den er der fortsatt.

Jeg skritter over autovernet, og kommer ned i tett krattskog. Et smalt tråkk går gjennom krattet. På den andre sida vider terrenget seg ut. En vegbane trer tydelig fram, overgrodd med mose, busker og små trær, men like fullt en fordums veg.

Til venstre går berget bratt oppover; et sted står noe som ligner på et spett fast i en sprekk, kanskje en rest fra sikringsarbeid mot løse steiner fra da bilene kjørte her. Til høyre kan jeg se rett ned i havet hvis jeg går bort til kanten og lener meg litt utover. Gammel kantstein står fortsatt igjen, dekket av tjukk mose som lyser grønt i sollyset.

Når Toventunnelen åpner, skal Mosjøvegen stenges på to plasser. Stykket som ligger mellom sperringene skal, ifølge planleggerne i Statens vegvesen, ikke lenger bli vedlikeholdt.
– Slik som det er her vil det se ut der om noen år, tenker jeg, rusler tilbake til bilen, og føler at jeg allerede har begynt å savne noe.

(Leif Steinholt 2014. Tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blads temaavis Tunnel!, gitt ut i forbindelse med åpninga av Toventunnelen 31. november 2014)

Requiem1

Requiem2

Våren. Versjon II.

Da snøen forsvant kom alt fram.
Bleike ølbokser.
Punkterte plastposer.
En fragått støvel.
En varseltrekant.

En uteligger krøyp fram fra skjulet bak den morkne garasjen med de knuste vinduene, myste mot skiva som hang der og dirret på den gjennomsiktige himmelen som et digert sølvblankt øye.

Det var vår.
På tide å komme seg vekk.
Stikke av.
Fortest mulig.

(Leif Steinholt 2015)

Våren