En sentimental tekst om gamle helter.

OPPVEKST. For et par uker siden viste NRKs Lydverket et program om Lasse Myrvold, pioneren innen ny, norsk rock som døde av kreft 3. september. Konkret og usentimentalt snakket han om arbeidet med å spille inn ei siste plate før han ble innhentet av døden han visste snart ville komme. Myrvold ble 53 år.

To dager før julaften 2002 døde Joe Strummer, vokalist og frontfigur i den legendariske pønkegruppa The Clash. Dødsårsaka var hjerteinfarkt. Strummer ble 50.

Du innser to dager før en julaften, at «Glade jul» ikke blir lydsporet til julefeiringa di i år.

Du merker det når mennesker du har vokst opp med går bort. I en liten stabel i kjelleren hjemme ligger de to klassiske singelplatene som Myrvolds band The Aller Værste ga ut i januar og mai 1980, og minner meg stadig om jukebox’en jeg for lengst burde ha skaffet meg. Den ene har fortsatt prislappen på. 19 kroner og 50 øre kostet den.

I platesamlinga i stua er Clash-dobbeltalbumet «London Calling» blant de jeg har både på vinyl og CD. Den snart 27 år gamle vinylutgaven holdes godt bevart med plastomslag.

MINNER. En del av det å vokse opp, av det å bli voksen, er at du knytter minner til tida som har passert. Minnene blir som små knagger som du henger livet ditt på. Når du plukker dem ned og kikker på dem, sier de noe om hvor du kommer fra og hvor du har gått; om hvem du er, og hva du har blitt. Og vi har alle våre ikoner, som vi gjør plass for i minneboka når de ikke er her lenger. På den måten gir du også plass til en liten bit av deg sjøl.

Et av de fremste ikonene fra det tidlige 1960-tallet er John F. Kennedy, USAs siden myteomspunnede president. Jeg kan ikke huske da han ble skutt og drept i Dallas, Texas 22. november 1963. Det er kanskje ikke så rart. Jeg hadde ennå ikke rukket å fylle fem.

Men jeg mener sjøl å ha et klart minne fra da presidentens yngre bror, Robert, ble myrdet i juni 1968. At jeg var på besøk hos søskenbarna mine, at vi dreiv og lekte i gangen i kjelleretasjen i huset hvor de bodde, at vi plutselig løp opp trappa og inn i stua, og at de voksne var opprørt og snakket høyt om det som hadde skjedd. I ettertid tror jeg at det inntrykket som festet seg sterkest, var en følelse av at verden ikke var så uskyldig. Noe mørkt, hardt og voldsomt rykket nærmere.

Jeg kan også huske da Elvis Presley døde. Det var i august 1977, jeg hadde nylig kommet til USA som utvekslingsstudent, og mange av ungdommene rundt meg reagerte med vantro. – Have you heard? Elvis is dead!?! Men Elvis var aldri min mann. Han var en feit, dekadent og smått latterlig figur, som ravet rundt i oppstylta sirkuskostymer og hadde alt for store kinnskjegg. Og jeg har minner om en kald nord-norsk vinterdag da nyheten kom om at John Lennon hadde blitt skutt, i desember 1980. Lennon sto for noe, og var en å se opp til. Men han rakk å bli 40, og tilhørte en annen generasjon enn min, nesten dobbelt så gammel som meg som han var da de fire kulene traff.

IKKE GLADE JUL. Så sitter du der, en septemberdag i 2006, og plukker fram The Aller Værstes debutalbum «Materialtretthet» – også den blant de utvalgte vinylskivene som har blitt tildelt plastomslag, plata som ga dem Spelemannspris og en evig plass på tronen – og lar minnene strømme på. En seinsommerkveld i Oslo hvor en fyr med svart pannelugg og lang frakk solgte singelplater på gata. En kjellerklubb i Tromsø hvor svetten rant og alt kunne skje.

Eller, du innser to dager før en julaften, at «Glade jul» ikke blir lydsporet til julefeiringa di i år. I stedet henter du deg et glass aquavit og setter deg godt til rette. Så drar du fram innerposene til det beste dobbeltalbumet som noensinne har blitt laget, og lar en tung bass pumpe fram rytmen i «Guns of Brixton».

Sentimentalt? Ja. Nostalgisk? Joda. Men: Så mye mer. For det finnes et liv etter døden for gamle helter. I minnet, og i musikken.

(Litt frisert utgave av en tekst opprinnelig publisert i Helgelands Blad 29. september 2006. Leif Steinholt 2006/2015)