Som konsertfotograf kommer du tett innpå både artister og publikum, samtidig som du må holde en viss distanse. Det er ikke alltid like lett.

Konserten med Ondt Blod på Trænafestivalen 2014 er et godt eksempel på dét.

Jeg visste ikke så mye om dem da jeg troppet opp med kameraet i teltet der de skulle spille, utover at de var et up and coming hardcoreband fra Finnmark. Men fra min posisjon i den trange passasjen som skilte band fra publikum ble jeg ganske fort sugd inn i det:

De kontante rytmene som ble pumpet ut på høyoktan med en urkarismatisk vokalist i front, og den bølgende massen foran scenen som stadig truet med å skylle inn over den. Interaksjonen som visket ut skillet mellom de «der oppe» og de «der nede», intens og heftig. En kvernende malstrøm av lyd, følelser og svette kropper. Samtidig skulle jeg prøve å holde fokus og gjøre jobben som jeg tross alt ble betalt for å gjøre.

Bildene viser et lite utsnitt av det som skjedde; råheten, aggresjonen, gleden, lidenskapen, ja, skal vi driste oss til å si kjærligheten. I dag, mer enn ni år etterpå, er det fortsatt en konsertopplevelse som jeg føler at jeg kan bringe fram minner fra reint fysisk.

Noen år seinere satte jeg meg i bilen og kjørte fra Sandnessjøen og til Mo i Rana for å se Ondt Blod på Bråk. Det ble knall, det også, og var verdt milene og timene i bilen, sjøl om jeg måtte kjøre tilbake rett etterpå.

I morgen, lørdag 14. oktober, spiller de der igjen.

Jeg gleder meg.